mewsings
   Hjem  |  Arkiv  


lørdag, august 11, 2007

Noe råttent i kongeriket Norge


Med tanke på oppstyret rundt hendelsen med ambulansen som forlot et såret menneske i en park i Oslo i sommer, virker det som om det er noe råttent i kongeriket Norge. 

I følge høyst troverdige vitner, der i blant en sykepleier, skal ambulansepersonalet ha opptrådt på en måte som kun kan tolkes som rasistisk, til tross for at sykehuset de hører under, benektet dette selv om de etterhvert både innrømmet og beklaget det som hadde skjedd og lovet en grundig gjennomgang. Det har også kommet fram at ambulansefolkene påstår at de reagerte på en provoserende handling. Denne viser seg å være at den sårete mannen av afrikansk opprinnelse i omtåket tilstand skal ha reist seg og urinert mot ambulansen og også en av ambulansefolkene.

Deres reaksjon er altså ikke rasistisk. De mener da at de ville reagert slik også om det hadde vært en hvit, velkledd barnefar i trettiårsalderen som i omtåket tilstand med blodet rennende nedover ansiktet, hadde gjort det samme? Hvis det skulle være tilfelle, gjør det bare situasjonen enda verre. Det betyr at vi ser begynnelsen på noe som kan karakteriseres som et pøbelvelde.

Når vi vet at denne Ali etterpå ble liggende i respirator og det i skrivende stund er usikkert hvordan det vil gå med ham, innser vi at en kriminell handling har blitt begått, uansett om den var rasistisk farget eller ikke. Alt tyder på at den var det, selv om det ikke behøver å bety at ambulansefolkene på noen måte er overbeviste og erklærte rasister. De kan tvert i mot være et par helt vanlige og hyggelige mennesker, men det burde ikke være så mye tvil om at handlingene deres i dette tilfellet til en stor del ble styrt av en ubevisst og ureflektert rasisme. Det burde temmelig alvorlige grunner til før en ambulanse kan forlate et menneske som var så alvorlig såret som denne mannen, spesielt når det finnes en sykepleier til stede som opplyser dem om situasjonens alvor. At man blir pisset på er ikke en slik grunn.

Spørsmålet man bør stille seg er hvordan vi har kommet dithen at slikt kan skje? På en del reaksjoner som har kommet fram fra publikum, virker det dessuten som om dette på ingen måte er et fullstendig isolert tilfelle. Tvert om dukker det opp historier hvor andre, også hvite, etniske nordmenn, har blitt utsatt for lignende behandling. Mennesker som er satt til å hjelpe sine medmennesker i nød, har satt seg som dommere over disse og bryskt avvist dem på lignende måte som i det aktuelle tilfellet. 

Samtidig noterer man seg at et populistisk parti får støtte fra nesten en tredjedel av den stemmeberettede befolkningen.

Hva har det med saken å gjøre, er følgende spørsmål. Jeg våger å påstå at det har ganske mye med det hele å gjøre og at råttenheten som ser ut til å bre seg i samfunnet, kommer fra denne sammenhengen. 

Hvordan?

Fordi dette partiet spiller på urene strenger og rører i grumset vann på jakt etter stemmer og makt. De har hele tiden utmerket seg med å nøre opp under den latente rasismen og fremmedfrykten som finnes i brede lag av folket og bruker innvandrere som syndebukker for alt som måtte være skjevt i samfunnet. De utnytter frustrasjonen til de som føler seg små og tråkket på og de utnytter den voksende følelsen av maktesløshet hos alle de som havner på feil side av det stadig dypere og bredere gapet mellom de som har innflytelse og de som ikke har det. Den tause majoriteten, med andre ord. De søker å utnytte alle slike strømninger som befinner seg like under offentlighetens overflate.

Det er ingen tvil om at det virkelig eksisterer en kløft mellom de innflytelsesrike og de som ikke har noe de skal ha sagt. Eliten blir stadig mere elitistisk og fjerner seg stadig mere fra gjennomsnittsmenneskets hverdag. Dette gjelder også de som er satt til å representere de samme menneskene i storting og regjering. Demokratiunderskuddet øker ettersom makthaverne klamrer seg til et demokratisk system som mere og mere stivner i sin egen form istedet for å søke seg mot fornyelse. Folk flest forventes å nøye seg med å la seg drive til valgurnene med jevne mellomrom for der i mellom å holde kjeft og la de folkevalgte skalte og valte som de vil. I tillegg kommer globaliseringen som forskyver makten fra politikere og nasjoner mot multinasjonale forretningskonglomerater. Alt dette øker følelsen av maktesløshet hos stadig flere og frustrasjonen stiger.

Dette danner en frodig grobunn for populister og det som verre er. I stedet for å rette søkelyset mot de virkelig årsakene og problemstillingene, utnytter de de ufordøyde og ubevisste følelsene hos de brede lag og forsterker disse. Hensynsløst og samvittighetsløst peker de ut syndebukker som folk kan la sin frustrasjon gå utover. Ingenting blir naturligvis noe bedre ut av dette og istedet gjør det bare vondt verre. Negative følelser og holdninger som før ble holdt i sjakk av den allmenne samfunnsmoralen kommer nå boblende opp til overflaten og av og til sprekker de og stanken av moralsk forråtnelse brer seg i samfunnet. Ettersom stadig flere sier seg å støtte populistene får disse økende makt og innflytelse og kommer seg til slutt inn i maktens korridorer hvor de søker legitimitet for taskenspilleriet sitt. Denne legitimiteten oppnår de også, i kraft av den oppslutningen de får og dermed blir snusket stuerent. De rasistiske undertonene dempes etterhvert og forsvinner litt etter litt ut av bildet mens det legges stadig mere vekt på "vanlige" saker, men skaden har allerede skjedd . Alle slags kritikkverdige holdninger har fått et godkjennelsens stempel og mange hemninger har blitt rasert. 

Andre partier står tafatte og håper helst at den rå populismen avtar i proporsjon med ansvaret de får ettersom makten øker og dette skjer også til en viss grad. Balansegangen er hårfin da et slikt parti søker støtte med alle midler men etterhvert som de vokser seg store, vil de gå på frierføtter til det etablerte, dog uten å miste sitt populistiske ansikt, for mister de dette,  svikter leirkolossens grunnpillarer og det hele raser i hop. De vil bli tatt på alvor og må dermed tone ned den verste rabulismen og legge hovedvekten på politisk resonnement og søker å avvise anklagene om rasisme etc. Dette bidrar imidlertid også til at de negative understrømmene som stadig finnes blant flere lag av tilhengerne deres, får et anerkjennelsens stempel. På overflaten framtrer de som fornuftige kritikere av samfunnet, mens det syder og bobler av giftige gasser under det polerte ytre.

Slik har alltid populistiske bevegelser operert. De beiler til det smålige i oss og utnytter vår uvilje til å tenke og handle fritt. De utnytter det feige i oss og de appellerer til lynsjemobberen i oss. De søker støtte hos to grupper. Den ene og den største kunne man kalle den lavere middelklassen mens den andre best beskrives som pøbel. Pøbelen har de kun bruk for mens de konsoliderer sin maktposisjon og når de har oppnådd denne, vil de vende seg fra pøbelen for så å konsentrere seg om den langt større gruppen.

Det vi ser i Norge er at de som tidligere tilhørte arbeiderklassen etterhvert føler seg hjemløse da det tradisjonelle arbeidet opphører. Samfunnet er i forandring og mange føler at de har mistet den posisjonen de tok som en selvfølge tidligere. Det er da vi får den paradoksale situasjonen at mange som er blitt tilsidesatt og befinner seg utenfor arbeidslivet og har havnet i trygdesystemet, støtter et parti som snakker foraktelig om trygdemisbrukere. En annen gruppe som støtter populistene, er de som følte seg trygge i den tradisjonelle mannsrollen. Den er i oppløsning og den som ikke har utviklet det menneskelige i seg i motsvarende grad, vil føle seg hjemløs og utrygg. Igjen et godt bytte for folkeforførere.

Dette er noen av grunnene til Fremskrittspartiets suksess. De burde ikke være så vanskelig å få øye på. De følger en gammel og velprøvd oppskrift.

Og resultatet blir deretter.

Det som før var utenkelig kan nå ikke bare tenkes og sies, men man kan også gjøre det - slik som å forlate en omtåket og blødende familiefar i en park midt på lyse dagen, bare fordi han altså urinerte på feil sted.





posted by Unknown at 3:12 a.m.


torsdag, august 09, 2007

Sentimentalt og brutalt


Det er flere som har sett sammenhengen mellom sentimentalitet og brutalitet. 
Ved et søk på Internett dukket navn som Aksel Sandemose og Hannah Arendt opp. Jeg kjenner imidlertid ikke til hva de og andre har skrevet om emnet, men det er ett som har opptatt meg lenge.

Mitt første møte mellom de to tilsynelatende motsetningene som følger hverandre som hånd i hånd, fant sted på sekstitallet og var av den banalere sorten. Vi som likte rock, lot håret gro mens countrytilhengerne i høyden kunne akseptere femtitallets ducktails og reaksjonene deres på den nye unisexstilen var på grensen til å være aggressive og voldsomme. Vi ble skjelt ut for å være "jenter" i motsetning til de "ekte mannfolka" de selv var. De hyllet maskulinitet i dens mest primitive form mens vi følte at vi gikk mot de fleste konvensjoner . At mange av oss samtidig skapte nye, er en annen sak.
Snart merket jeg at det var noe som ikke stemte helt med den barske og hardbarkede mannsrollen som disse beundret og forsøkte å leve opp til. Man merket det tydelig i musikken deres; en sterk og søtladen sentimental strøm med jamrende stemmer som hulkende klaget over livets og kjærlighetens bitre svik og hvor uendelig ensomme disse rytterne var og hvor uendelig synd det var på dem. Sentimentaliteten brøt også igjennom når man kom dem innpå livet, av og til under innflytelse av alkohol. I slike situasjoner var grensen mellom sentimentalitet og brutalitet farlig fin og de tårevåte, følelsesladete øyeblikkene fylte av broderlig varme og forsoning, kunne rett som det var overgå i voldsomt håndgemeng, nesten uten forvarsel.

Dette var altså mitt første, enkle møte med dette motsetningsparet. Siden har interessen for dette veket tilbake for mange andre problemstillinger, men den ble liggende i bakgrunnen og gnaget på bevisstheten og forsøkte å påkalle min oppmerksomhet fra tid til annen.

Jeg møtte den i en annen form gjennom min interesse for den delen av historien som førte fram til Det Tredje Rikets oppgang og fall og mine forsøk på å forstå hvordan et slikt politisk og menneskelig mareritt kunne skje. Mange er skeptiske mot generaliseringer, men om man er seg bevisst at disse kun er gyldige når man betrakter noe på avstand, kan de vise oss store linjer og brede penselstrøk som kan hjelpe oss til å forstå helhetsbildet. En slik generalisering er den sentimentaliteten som gjennomsyret mye av den tyske middelklassen i tiden fram mot nazismens maktovertagelse og også under de årene de satt ved makten. Adolf Hitlers kunstneriske arbeider var et uttrykk for denne. Kvinnen ble satt på piedestall og skulle heves over de "skitne", hverdagslige gjøremålene som mannen måtte befenge seg med. Hun og barna lyste opp hjemmets lune arne hvor han kunne hvile seg ut etter sin strabasiøse dag ute i den store, vide og farlige verden der utenfor. Kanskje fantes der dessuten en hund som trofast fulgte sin herre i tykt og tynt. En velordnet, sødmefylt religiøsitet hørte med, mest som et middel til å holde det dyriske og dermed det lovløse i mennesket i streng tukt og age. Kinder, Kirche und Küche - se, det var Kvinnens lodd, hun som var både Mor og Madonna. Og holdt hun seg ikke til dette, så ve henne! Da var hun en Hore!

Det synes å være noe som utmerker sentimentaliteten satt i system; frykt for kvinnen, en frykt som kanskje kan spores til en frykt for selve seksualiteten.
Akkurat det seksuelle var et område den hardbarkede Mannen hadde et problematisk forhold til. På den ene siden sydet han over av en nærmest dyrisk seksualitet hvor kvinner ble sett som objekt han kunne bruke for å tilfredstille sine lyster med for deretter å brutalt kastes til side, til fordel for en nesten homoerotisk kameratslighet menn i mellom. På den andre siden lengtet han etter en kvinne som kunne være som en havn for ham, dit han kunne styre inn og finne ro etter alle uroens år, de årene som hadde gått siden han hadde falt ut av det lune redet og mors kjærlige omsorg. Når han endelig fant den rette, var sirkelen sluttet. Han var hjemme igjen og en kvinnes kjærlige hånd skulle igjen lappe hans klær og stoppe hans strømper med kjærlighet og ømhet i hvert sting.

Langt senere møtte jeg sentimentaliteten igjen hos amerikanerne. Mange av oss har amerikanske slektninger eller Internettvenner som rundt de store høytidene flommer over av sentimentalitet og som da ad elektronisk vei sender søtladne vandrehistorier jorda rundt, til alle som de har i sine kontaktlister. 
Det var mye på grunn av disse mine amerikanske kontakter, at jeg til slutt begynte å forsøke å forstå denne sammenhengen som jeg lenge hadde ant, men nå så stadig tydeligere. De samme menneskene som gasset seg i sliskete søtsuppehistorier uten særlig rot i virkeligheten, kunne snart vise fram en aggressiv side. De forsvarte våpenbruk og hevn i primitive former mens de samtidig påstod at jeg ville elske Amerika om jeg bare kom dit. Folk brydde seg om hverandre og tok vare på hverandre, påstod de. Mitt bilde av USA var feil, og var nok bygget på filmer fulle av storbymareritt og Miami Vices, men lite visste de at mitt amerikanske mareritt så noe annerledes ut, ja, at det vokste fram nettopp av den amerikanske småbyidyllen de mente jeg ville komme til å elske.

Denne idyllen er ikonisk i all sin forføreriske og besnærende enkelhet og naivitet. Det amerikanske Smallville er uskyldsrent og pasteurisert og klinisk renset for forstyrrende element. Hvis de allikevel skulle finnes i form av for eksempel den slemme gutten og de ondskapsulle voksne, så er de som oftest kun elementer som kan brukes til å fremheve et eller annet moralsk tema eller drama, hvor det gode alltid går triumferende av med seieren, mens byboerne faller hverandre om halsen med fuktige øyne og varme smil. En lettelsens latter skyller gjennom gatene. Se, alt var jo bare en vond drøm og nå vender vi tilbake til det sedvanlige livet igjen. Alt er som før og ingenting rokkes ved. Det er evig femtitall og det er evig søndags ettermiddag i en evig juni, like før den fjerde juli.

Også her kjenner alle sin plass og de gode kvinnene er gode mødre og står ved sine menn i tykt og tynt. Mennene er som store barn som kan gjøre dumme saker men som alltid kommer på bedre tanker og blir de store, gode guttene de alltid vil være, med et par unntak for de vise, eldre mennene i sentrale posisjoner som er som kommunale fedre for alle. Alle er på fornavn med alle og tonen er hjertelig og jovial.

Det er når jeg forestiller meg et slikt Smallville at jeg aner uhyggen og ondskapen som ligger latent og lurer i de velstelte prydbuskene. Hvert øyeblikk kan volden og brutaliteten bryte løs og de hyggelige, bredt smilende og ryggdunkende, gudsfryktige menneskene vil forvandle seg til en hatsk lynsjemobb med blodige hender.

Hva bunner denne følelsen i? Har den noen rot i virkeligheten?

Forsøk å utfordre en gjennomsnittsamerikaners tro på den uskyldig, rene småbyidyllen i hans eller hennes hjerte, en idyll som kan anta ulike former og skikkelser, så vil ofte en uventet, hissig aggressivitet bryte den jovialt smilende fasaden.  Gjennomsnittsamerikaneren vil kaste seg ned i en imaginær skyttergrav og fyre løs mot deg med alt hva han eller hun har av mere eller mindre uholdbare argumenter i et innbitt forsvar mot det som oppfattes som et urettferdig angrep på grunnvollene i deres liv. 

Amerikanerne har mange myter som de anser for å være urørbare, ja, nærmest hellige, slik som for eksempel mennene som skrev grunnloven, med George Washington i spissen. Grunnloven i seg selv er et annet eksempel på det som gjennom historiens forløp har blitt opphøyd til myte og blitt hevet over kritikk og dermed satt i en evig, uforanderlig stasis.

Akkurat dette kan tjene som eksempler på hva sentimentalitet egentlig er og hvorfor den så ofte bare er en tynn hinne over en latent brutalitet. 
Når vi forenkler virkeligheten og omskaper dens kompleksitet og iboende kaoskrefter som alltid truer med å kullkaste enhver ordning, til noe ytterst forenklet hvor alle konflikter er slettet ut, skaper vi en falsk idyll. Denne idyllen blir til et slør som vi søker å skjule virkeligheten med, den virkeligheten som er rundt oss men ikke minst den som vi aner i våre indre. Ved å gjemme våre hoder i idyllens tryllesand, forsøker vi å blunde for vår problemfylte omverden og de dype avgrunnene og krasse kontrastene som finnes inne i oss. 

Cowboyvennene fra min ungdom tilbad et forenklet og endimensjonelt mannsideal som ikke hadde noen rot i virkeligheten. De satte kvinnen på piedestall eller dømte henne ut som hore i et desperat forsøk på å skyve både seksualitet og følelser fra seg, forvise begge til en plass hvor de enkelt kunne kategoriseres og hanskes med, i form av den gode moren og hustruen, den aseksuelle engelen som stoppet mannens slitte strømper, og i form av den skitne horen hos hvem han kunne tømme sitt skitne seksuelle begjær, omtrent på samme måte som han gjore sitt fornødne på do. En skitten, men nødvendig affære.

Å skulle måtte innse at kvinner er like sammensatte mennesker som han selv, ble for overmektig. Enda verre var det om han også skulle forsøke å hanskes med det kvinnelige i seg selv. At horen og madonnaen skulle være en og samme kvinne, var perverst. At han skulle kunne finne dem i seg selv, var sykt.

Den samme forenklingen og lengselen etter å skjule virkeligheten bak en forenklet, idyllisk fasade for å kunne blunde for den samme, alltid brysomme virkeligheten, finner vi hos mellomkrigstidens tyske middelklasse og hos dagens gjennomsnittsamerikanere. De første så en omverden som truet alt som var trygt og kjent og tyskt. Den siste ser seg selv som i bunnen god mens verden rundt er fylt av onde mennesker som søker å ødelegge det gode, amerikanske livet. Alt blir til en kamp hvor det gode står mot det onde og dette prosjiseres på verden utenfor - med katastrofale følger. 

Det er denne forenklingen og fornektelsen av den komplekse, problemfylte virkeligheten både utenfor oss og inne i oss selv, som er sentimentalitetens sanne vesen. Det er denne bedragerske løgnaktigheten som er grunnpillarene i det sentimentale.

Frykten for det som vi allikevel føler ligger og lurer under den uskyldsrene, søtladne overflaten, er kilden til aggresjonene som bygges opp i dem som lever i det sentimentale. Disse aggresjonene bryter igjen fram i form av rå brutalitet. Hvis noen våger å pirke ved denne overflaten og slik risikerer å rive opp sløret foran den sentimentales øyne, vil denne reagere ut i fra en ubevisst frykt og uhemmet redsel og angripe den formastelige med alle midler som står til buds. De mere siviliserte vil gi dette verbale uttrykk, men også hos dem føler man tydelig en aggressiv og rå brutalitet i argumentene, noe som bunner i den samme frykten som kan få den mindre siviliserte til å slå om seg i blindt raseri, frykten for at man skal presse dem utfor et imaginært stup, ut av den trygge livsløgnen og ut i det frådende havet av ubønnhørlig, nådeløst liv. 

At jeg ofte har brukt menn som eksempel, bør imidlertid ikke få oss til å narre oss selv med at dette kun er et mannlig fenomen. Kvinner såvel som menn kan søke tilflukt i sentimentalitetens livsløgn og gjør det.

Problemet ligger ikke i at vi er enten menn eller kvinner, men snarere at vi er for lite mennesker. Det menneskelige i oss er kun en mulighet som vi må gripe fatt i for å utvikle denne. Å være enten mann eller kvinne er det enkleste av alt. 

Å bli menneske er utfordringen.

Etiketter: , , , ,


posted by Unknown at 12:56 a.m.


onsdag, juli 18, 2007

Mellom romantikere og realister - en essayistisk behandling




Mennesket tenderer til å pendle mellom diametralt motsatte ytterligheter i det meste det foretar seg, så også i kunsten. Opp gjennom kunsthistorien har disse ytterlighetene fått forskjellige betegnelser men la oss for enkelthets skyld holde oss til begrepene romantikk og realisme.

Nylig kom jeg over fenomenet Sand, en norsk familie som produserer pompøs, kitschbetonet kunst som en del kritikere ikke anser er kunst i det hele tatt, men kun en lukrativ forretningsvirksomhet på det kreative feltet. Det må så være men det virker som familiemedlemmene selv oppriktig tror at det de holder på med er kunst. 

Et forsøk til definisjon av hva som er kunst og hva som ikke er det, er antagelig dømt til å mislykkes. Det beste er antagelig å ty til det samme som språkforskere gjør når det gjelder hva som er språk og hva som ganske enkelt er en dialekt av et språk; man lar folkegruppen som taler det avgjøre. Hvis de anser at det de taler er et språk, så er det det. 
Dermed må det Sandmennene produsere være kunst såfremt de virkelig er overbevist om at det er det. 

Spørsmålet er om det ikke igjen er et av uttrykkene for en av menneskehetens evindelige pendelsvingninger. Uttalelser fra Vebjørn og Aune Sand samt kvinnen i deres krets, Marianne Aulie, kan tyde på at vi her har å gjøre med en slags nyromantikere. Dagens kunst er kjønnsløs, mener de, den mangler kraft og djervhet. Store fakter og store ord uttalt i dypeste alvor og kanskje med dirrende stemmer. Det blir lett patetisk, et ord som stammer fra det greske patos som betyr lidelse, med følelse, noe som etterhvert har fått betydningen svulstig, høyttravende og pompøst, kanskje med rette. Men under svulstigheten ligger det kanskje en oppriktig følelse som vi burde ta på alvor.

Kan man ta de på alvor? Ja, det burde man i like høy grad som man tar romantikkens motsatte ytring på alvor - realismen. Her tenker jeg ikke på begrepet i betydning å male realistisk, altså skape naturtro etterligninger av virkeligheten rundt oss, men snarere på måten vi forholder oss til den samme virkeligheten på. 
Romantikerne ønsker å oppløse seg selv i et ekstatisk favntak med virkeligheten, for om mulig å bryte gjennom til en mere intens og sannere eller "høyere" opplevelse av denne, mens realistene søker å opprette en nøktern avstand til virkeligheten, slik at man kan betrakte den om mulig fordomsfritt og på den måten forsøke å forstå den. En holdning som er beslektet med vitenskap. Den romantiske holdningen er mere i slekt med religiøs mystikk og magi.

Vi finner lignende motsetninger innenfor andre områder. De kom til uttrykk gjennom 60-tallets studentrevolusjonære på den ene siden og virkelighetsfjerne blomsterbarn på den andre. Vi finner dem igjen i den amerikanske striden mellom darwinister og tilhengere av såkalt intelligent design, altså at alt er skapt etter Guds plan. Via vitenskap og religion kommer ytterlighetene igjen til uttrykk.

Jeg ble berørt av disse motsetningene under min ungdoms og ynglingetid på 60- og 70-tallet. Man møtte hele tiden grupper som ville dra deg enn i den ene retningen, så i den andre, og alle var de like helfrelste og hellig overbeviste om at de og bare de hadde innsett sannheten, enten den nå innebar at man måtte finne sitt mantra og mumle aooooom med korslagte ben eller at man måtte lese nøye gjennom Maos lille røde og gå i takt på klassekampens grunn. Intet av dette fristet og jeg falt mellom alle stolene og ble en av de mange ensomme ulvene som av og til støtte på hverandre gjennom tilværelsen og som gjenkjente hverandre på grunn av utenforskapets usynlige kainsmerke.

Men dette utenforskapet førte også til at jeg begynte å innse det absurde i disse motsetningene. Det begynte å bli klart at det umulig kunne forholde seg slik de rettroende forestilte seg, at de og de alene hadde rett og alle andre feil. Tvert i mot begynte jeg å innta den kjetterske holdningen at der fantes mange muligheter for at alle parter kunne ha noe rett og noe feil, men at det uansett ville bli feil dersom man ensidig tviholdt på det som man trodde var rett og lukket øynene for det som så åpenbart var feil.

Når jeg leser om hva de enkelte Sandmennene tenker og tror på, synes jeg at deres meninger ligger farlig nær mine egne og jeg må spørre meg om jeg tilhører samme menighet. Jeg tror imidlertid ikke det, da de nettopp tilhører en slik gruppe som er fullt og fast overbevist om at de og de alene har rett og de andre - i dette tilfellet realistene som innbefatter stort sett det ganske norske åndsliv, kanskje med unntak for Nerdrum og hans kloner - har feil.

Jeg anser på linje med romantikerne at mye i den moderne kunsten forfeiler sitt mål, å skape noe som betyr noe utover det å kommentere hendelser og problemstillinger i samtiden, på en mere eller mindre finurlig måte.
Et eksempel; på Kiasma, muséet for samtidskunst i Helsingfors, så jeg en gang en mobil skulptur som bestod av to rader mindre grantrær montert på skinner. Dette var anrettet slik at trærne reiste seg og la seg ned igjen. Og hva betød så dette? Jo, det var en kommentar til ødeleggelsen av skog og natur.

Jaha. Morsomt. Gjesp.

Så langt er jeg enig med disse romantikerne. Men betyr det at jeg vender den moderne kunsten ryggen og kaster meg over en antatt gylden fortid da alt var så mye bedre? Nei. Anser jeg at kunsten må bli mere kjønnslig og at det som skal til er svulstige ord uttalt med dirrende underleppe og enda større fakter? Nei.

Jeg mener at vi må trenge dypere inn i virkeligheten. Vi må begynne å se under overflaten. Men dette kan vi ikke gjøre via å utslokke vår bevissthet. Følger vi den veien irrer vi oss bare bort og finner hverken ut eller inn.

Vi må begynne å innse at motsetningene er bare tilsynelatende, at det er vi som skaper dem ved å gi oss hen til dem. Vi må søke etter å oppheve paradoksene og dette gjøres kanskje best ved å akseptere dem slik de er og la dem bero.

Romantikerne må innse at intensitet ikke nødvendigvis er synonymt med kjønnslighet. Realistene burde kanskje føle litt mere og ikke redusere kunsten til en lek med begreper. Romantikerne ville kanskje ha godt av litt distanse, først og fremst til seg selv. Realistene kunne kanskje tjene på å bli mere kroppslige og ikke være så mye hjerne.

posted by Unknown at 11:50 p.m.


lørdag, juni 23, 2007

Hvorfor abstrakt?



Det er titelen på en bok jeg fant på et loppemarked for mange år siden, men som jeg enda ikke har lest. Allikevel vil jeg forsøke å forklare hvorfor jeg selv har søkt etter det abstrakte i mitt maleri, siden jeg begynte å male i 1982.
Inntil da hadde jeg alltid tegnet, men jeg falt i den fellen så mange faller i uten veiledning fra lærere som vet bedre. Flinkhetens snare kunne den kalles. Jeg kalte den min iskalde lek med døde former.

Hvorfor det?
For å svare, må vi utdype hva som ligger i det "å være flink til å tegne". Som oftest innebærer det en teknisk dyktighet, som ikke er å forakte i seg selv, men skjult i denne dyktigheten ligger en dyp grav som talentet lett kan falle i og langsomt avgå ved døden av kjedsommelighet som en annen Faust som har gjennomskuet alt, men mistet livsgleden.

Som barn vil man naturligvis alltid søke etter å bli flinkere i det man gjør. Så også med tegning og det barnet som skiller seg ut når det gjelder å tegne, er jo det som er flink til å etterligne den fysiske virkeligheten rundt oss. Men alle barn tegner og de tegner med fryd og glede helt til de voksne oppdager det dyktige barnet og fremhever det framfor de andre. Det er heller ikke feil, men samtidig dreper denne rosen av det framstikkende talentet, gleden av å skape hos de andre barna. Men det er ikke det eneste som risikerer å gå tapt. Noe av det mest essensielle ved skapelsesprosessen synes å være gleden og det lekfulle. Dette risikerer det talentfulle, dyktige barnet å miste.

Jeg var et slikt talentfullt barn. Å tegne slik at det lignet kom lekende lett for meg og snart begynte jeg å føle at det kom altfor lett. I de øvre tenårene visste jeg at jeg kunne tegne hva jeg ville slik at det lignet. Ja, hvis jeg virkelig tok meg tid til det, ville jeg kunne kopiere virkeligheten ned i dens minste detalj. Tilsynelatende.

Ettersom årene gikk, begynte denne kopieringen å føles stadig mere meningsløs, fordi samtidig som jeg altså hadde muligheten til å etterligne naturen selv - uten farger, riktignok, da jeg kun jobbet i sort og hvitt og alle gråtoner der i mellom - kunne jeg ved selvsyn konstatere at uansett hvor dyktig en kunstner kunne være, ville selv det minste glimt av ekte, levende natur overstråle all kunst. Om det altså var dette som skulle være kunstens mål. Å etterligne.

Det var på dette stadiet jeg begynte å innse at det jeg holdt på med var en iskald lek med døde former. Streken var perfekt, men det fantes ikke liv. Resultatet var dødt og ethvert barn laget mere spennende og levende kunst enn det jeg presterte. Så maktet jeg da heller ikke å kalle det kunst, i høyden kunstferdigheter.

Som en utvei overgav jeg blyanten og gav meg fargene i vold, for å begynne på nytt med rent bord. Med blanke ark og malerpensler til...

Arbeidet med maleriet foregikk i enkelte intensive perioder, ofte med års pauser i mellom. I løpet av de siste par tiårene har grunnen til dette til dels vært at jeg har jobbet temmelig intenst med illustrasjon og politisk karikatur som etterhvert ble mitt levebrød, men jeg kom alltid tilbake til maleriet og hadde en følelse av at jeg jobbet meg gjennom den moderne kunsthistorien, men det jeg gjorde var nok heller å jobbe meg gjennom det jeg hadde av figurativt i meg. Det var ikke bare så enkelt at jeg kunne beslutte meg for å male abstrakt, ikke om jeg skulle være ærlig. Det kom alltid et slags motiv i mellom.

I den siste perioden som begynte på sensommeren 2005 og varte fram til våren 2006, brøt jeg endelig gjennom etter å ha malt nesten hundre lerreter på de få månedene. Jeg nådde fram til det rent abstrakte, renset for ethvert motiv.

Igjen - hvorfor?

Først gjelder det å forstå det mediet man jobber med. Det er ikke tredimensjonelt, slik våre fysiske omgivelser er; det er todimensjonelt. Det har ikke dybde. Vi som tegner og maler jobber på flater. På platte overflater. Den dybden betrakteren mener seg å kunne se i kunstverket, den stoffligheten og bevegeligheten, alt dette er illusjoner. Illusjonen av dybde skapes først og fremst ved perspektivlinjer. Dette kan igjen fremheves ved hjelp av komposisjonen og ved fargevalg, men dybden er og forblir illusorisk.

Det interessante er å se når sentralperspektivet kom inn i bildet - alle ordspill tatt i betraktning. Som mange vet, skjedde dette under Renessansen. Man kjente til sentralperspektivet også før dette men det ble ikke brukt. Men samtidig med dette kom også den moderne kjøpmannsånd, eller kapitalisme om man vil, og detroniseringen av religionen til fordel for den sekulære vitenskapen. Mennesket begynte å oppdage sine omgivelser og sin evne til å manipulere disse. Det fravristet Gud litt av Hans allmektighet.

Det kan diskuteres hvor stor rolle kunsten spilte i dette paradigmeskiftet men jeg er overbevist om at dens rolle var betydningsfull. De store renessansemalernes bilder påvirket langsomt menneskenes evne til å se og folk begynte å bli seg bevisste sine omgivelser. Man begynte å oppleve fysiske avstander, hjulpet av sentralperspektivet, og der i gjennom begynte tiden å få mere makt. Tid og rom henger nøye sammen og jo mere vi er oss bevisste rommet, desto mere vil vi bli fanger av tiden. Hanegal og solnedgang ble erstattet av mekaniske urverk som tikket opp våre forgjengelige liv til støv.

Vi vil gjerne tro at mennesket ikke har forandret seg nevneverdig gjennom historien, men for å holde fast ved denne troen, må vi lukke øynene for meget. Det burde være en selvfølge at mennesker som ikke lever under vårt tidspress, vil forholde seg til virkeligheten på en annen måte enn vi gjør det. De vil ha andre prioriteringer, andre vurderinger av hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Muligheten for at de mentale forskjellene stikker dypere enn hva vi aner ved første blikk, er så absolutt til stede.

I dag tror jeg at menneskeheten bokstavelig talt ikke ser skogen for bare trær. Vi vandrer til en stor grad sovende gjennom virkeligheten, bedøvet av alle sanseinntrykk og i en forstand ser vi ikke lenger det vi ser. Dybdeperspektivet er blitt en vanesak og vi registrerer ikke lengre objektene slik de virkelig er, hvordan de forholder seg til oss og vi til dem. Så paradoksalt det enn kan virke, så har vi abstrahert virkeligheten slik at den nå er blitt uvirkelig for oss. Derav følger vårt fremmedgjorte forhold til naturen med de katastrofale følger dette har fått og antagelig vil få. Hva som er virkelig for oss, er våre egne begjær som vi ikke en gang er oss bevisste, men som styrer våre liv og handlinger og dermed gjennomsyrer verden. Samtidig er denne verdenen blitt halvt uvirkelig, et flimmer vi beveger oss halvt svimeslåtte igjennom.

Kunsten har blitt redusert til en intellektuell kommentar til alt dette, men en kommentar som ikke gjennomskuer.

Igjen kommer et paradoks. Får å gjenoppdage virkeligheten ad kunstnerisk vei, må vi nå fram til det sant abstrakte. I dette ligger nemlig virkelighetens kjerne.

Folk spør ofte om hva kunstverket skal forestille eller hva det betyr, hva kunstneren vil si med sitt verk. Mitt svar bruker å være: Ingenting. Jeg vil ikke si noe og det forestiller ikke annet enn det det er. Hvis jeg maler transparente strukturer i grønne nyanser, så er det hva det er. Hverken mere eller mindre. Det har ingen historie å fortelle og det er ingen kommentar man skal fortolke på rett måte. Det er hva det er. Hverken mere eller mindre. Jeg maler ikke mine sinnstemninger i en slags sjelelig onani. Jeg forsøker kun å forstå hva farger og former sier.

Så de sier altså noe?

Ja, de gjør det, men språket de taler kan ikke lett oversettes. Vi burde heller lære oss språket. Vårt eget, jordiske har ikke dekkende begrep.

Dette virker naturligvis som oversvømmende svada fra lett forvirrede hjerner, men hvis vi tenker oss om, hva forestiller egentlig naturen? Hva forestiller et tre? En sky? Hva forestiller reflekser i et vannspeil? Hva forestiller en stens overflate? Hva forestiller skyggene om kvelden?

Ja, svaret er det samme som jeg gir: Ingenting. Eller: de forestiller alt og alle ene og alene seg selv. Slik er det også med sann abstrakt kunst. Den forestiller seg selv. Ikke annet. Ikke mindre.

Musikk forestiller egentlig også kun seg selv. Vi kan leke oss med at visse instrumenter skal forestille Peter og andre Ulven, men de som aldri har lest programbladet, kan fortsatt nyte av Peter og Ulvens musikalske harmonier og klanger. De har en ubestridelig verdi i seg selv.

Abstrakt kunst er meditasjonsobjekter. Meditasjoner over virkeligheten.

Det vi kan håpe på er at den som utsettes for påvirkning av slik kunst over lang tid, ganske umerkelig vil gjennomgå en ørliten forandring i sitt syn på virkeligheten. Ingenting dramatisk og omveltende og forandringen vil kanskje gå umerket hen, men den vil ha skjedd. En dråpe har falt og arbeidet med å hule ut stenen har begynt.

Det er ikke sentralperspektivet vi burde bry oss med, men heller evighetsperspektivet.

Når alt dette er sagt, er det naturligvis ikke slik at det abstrakte nødvendigvis er kunstens ultimate form. Snarere er det bare enda et skritt på en uendelig rekke av transformasjoner.
posted by Unknown at 1:25 a.m.


mandag, juni 11, 2007

Fremskrittspartiets kode



Det har vært snakk om å finne en løsning på Fremskrittspartiets kode - hva er hemmeligheten bak dets suksess? Løsningen kan finnes i et lite historisk tilbakeblikk, men krever at man våger å kalle en spade for en spade.

Tidlig på 70-tallet jobbet jeg sammen med noen av de første pakistanerne som kom til Norge. Etter en tid fikk jeg også et rom i en bygning de bodde i nede ved Ankertorget. Da dette ble kjent blant de norske på arbeidsplassen, var det ikke måte på advarsler og rasismen stod i fullt flor. Dette hadde jeg merket tidligere også. Borte var de snille nordmennene som "syntes synd på negrene" i USA den gangen de kjempet sin borgerrettskamp på 60-tallet. Vi som kom nordfra visste naturligvis noe om dybden av denne medfølelsen. I dag er det glemt at man så sent som de første årene inn på 70-tallet enda kunne finne annonser i Aftenposten over hybler og leilgheter hvor man kunne lese "Nordlendinger ikke ønskede!" I dag høres det utrolig ut, og er for lengst glemt, men i noen arkiver burde man kunne finne slike eksempler.

Disse rasistiske kommentarene til mine og pakistanernes arbeidskolleger fikk meg til å tenke at det nok finnes en grobunn for en lignende bevegelse som den som kom til makten i Tyskland på 30-tallet. Programmet måtte bare være annerledes og naturligvis måtte man glemme uniformene. Slik jeg så det, forbiså langt de fleste nazismens og fascismens innerste vesen og dets appell til det smålige og hevngjerrige i oss, og i stedet stirret man seg blinde på ytre kjennetegn.

Hva om man endret disse?

Jeg så for meg at for å lykkes måtte en en ny folkeforfører komme i dress og være smilende og omgjengelig, ja, litt av en svigermorsdrøm og sologvårer i en og samme person. Gasskammere, militarisme og konsentrasjonsleire, stormavdelinger og mytologiske symboler måtte man glemme.

Ikke så lenge etter dukket en sukkerfabrikant med et hvitt selgersmil opp og begynte å markedsføre det han misvisende kalte Fremskrittspartiet. Fra første stund beilet han til alle lavere impulser, blandet opp med sedvanlig grinebiteri over den trauste, tause majorieten som ble misforstått og forbigått og forbisett. Oppe i det hele rørte han inn en passende dose aggresjon mot det fremmede og de fremmede. Naturligvis måtte det til en del forakt for intellektuelle og kunstnere. Heksebrygget stod og kokte og boblet og spredde sine forførerske dunster over det ganske land.

Så der er koden. Den er ganske enkel å løse. NSDAP brukte samme kode med stort hell i sin tid - inn til det naturligvis endte med katastrofe. FRP har hittil hatt samme hell med seg og bygger på utbredt dumhet, historieløshet, misunnelse, egoisme, fremmedfrykt, underlegenhetsfølelse, overfladiskhet. You name it.

Problemet er kanskje at dette kan man jo ikke si. Man kan ikke beskylde hundretusener av helt vanlige nordmenn for å falle i den samme fella som millioner helt vanlige tyskere falt i anno dazumal, kan man? Er ikke det det samme som å beskylde dem for å være fordekte nazister og fascister?
Vel, det samme gjaldt for de vanlige tyskerne den gangen. De var hverken verre eller bedre enn den gjengse norske mannen eller kvinnen som gir sin stemme til FRP. Etterpå sa de naturligvis alle sammen at de jo ikke visste. Hadde de bare visst, så...

Det ligger nok ingen konsentrasjonsleire eller gasskammere i fremtiden hos Fremskrittspartiet, selv om de gjerne vil herse og herje med innvandrere og sende dem tilbake til fattigdom og krig og nød. Men det finnes andre saker som kunne lede like rakt inn i katastrofen som NSDAP sin politkk. Jeg tenker på miljøet.

Da ville naturligvis den gjengse, normale, nokså greie nordmannen som stemte FRP si at han jo ikke visste. Hadde han bare visst, så...

Og hvordan var så de pakistanerne i Osterhausgata? Naturligvis var de verdens greieste og hjelpsommeste mennesker, gode naboer og kamerater i ett og alt.

Etiketter: , , ,


posted by Unknown at 4:22 p.m.


lørdag, mars 10, 2007

Markedets hellige kuer i et sosialdemokratisk paradis



Etter noen måneder i Norge virker det på meg som om landet har blitt en hybrid mellom et markedskapitalistisk samfunn og et sosialdemokratisk velferdssamfunn, med det noe traurige resultatet at det ikke duger som noen av delene. Både skatter og egenandeler er høye og folk famler seg fram mellom stolene de falt ned fra.
Sammenlignet med andre europeiske land, har egentlig ikke Norge så mye å skryte av lenger, hverken når det gjelder sosiale velferdsgoder og pålitelig effektivitet. Hva skyldes dette?

Jeg er overbevist om at vi ser resultatet av et par borgerlige regjeringers iherdige men kanskje ikke altfor vågale forsøk på å føre sine hellige kuer inn på de sosialdemokratiske beitemarker og ettersom også sosialdemokratiet søker etter en tredje vei, faller også de for fristelsen til en liten vals rundt gyldne kalver. Kort sagt har man erstattet marxistiske dogmer med markedsliberalistiske dogmer.
Hvis man skjærer det ned til det skrinne beinet, står vi egentlig ikke igjen med mere enn dette; om vi gir aksjeeierne alt, vil alt bli bra på magisk vis. Man har en kullsviertro på at dette skal skape en slags velvillig dynamikk som skal spre rikdommene utover det ganske land. For at dette skal skje må staten holdes i sjakk og fratas mye av sin makt. Så lite som mulig må tillates å forstyrre denne hellige dynamismen, denne stimulering av en god og gavmild egoisme. Dette er hva barnet ser når den nye keiseren paraderer forbi i sin innbilte skrud.

Man våget naturligvis ikke å gå altfor radikalt til verks av frykt for folks reaksjoner, så det hele endte med denne merkelige hybriden som er hverken velferdsstat eller skatteparadis men noe lunkent midt i mellom. Det styrtrike landet som ikke har råd til å vedlikeholde sykehus og bygge bedre veier. Dette fordi det visstnok skal være inflasjonsdrivende å satse for mye på det offentlige. Hvis man der i mot setter det offentlige ut på anbud og lar private entrepenører ta hand om det hele, så vil pengen klinge i aksjeeiernes skattekister og vi kommer ut av den sosiale skjærsilden. Paradisets porter ligger vidåpne foran oss.

De nye dogmene er naturligvis like farlige som de gamle i sin rettroende enøydhet. Dynamikken det snakkes om, passer inn i enkelte områder av samfunnslivet men er helt uegnet på andre. Det blir like mye feil som den marxistiske modellen hvor rasjonalitet og samfunn skal utrydde det irrasjonelle og det individuelle. Det later til å være mennesket overmektig å innse at livet er både-og og ikke enten-eller.

Det er utrolig naivt å innbille seg at stimulering av egoistiske krefter skal fremme det altruistiske. Vi snakker om to diametrale motsetninger, om ild og vann. Det ene kan balansere det andre, men ild kan ikke komme ut av vann og vann frembringes heller ikke av ild.
posted by Unknown at 4:42 a.m.


tirsdag, februar 06, 2007

Kvinner er fra Mars og menn er fra...



Hei, vent! Det er noe galt med den titelen, ikke sant? Skulle det ikke være tvert om?

Jeg er ikke så sikker på det. Det er et opplest og vedtatt postulat at vi menn ikke behersker våre følelsesliv vel, mens kvinner derimot er bestevenninner med sine emosjoner. På overflaten virker det å stemme, men er det egentlig så enkelt? Hvorfor er ikke menn kompiser med sine følelser? Feminister antar gjerne at vi i utgangspunktet er like og at de forskjellene som finnes, er kulturelle og sosiologiske. Vi blir matet kjønnsrollene våre med teskjeer fra spedbarnsalderen av.
Dette stemmer sikkert også til en viss grad, men igjen tviler jeg på at det er fullt så enkelt.

Noe man lærer seg når man jobber med humor er at latter skaper en nødvendig distanse til livets mere seriøse sider. Denne distansen behøver vi for å hanskes med livets alle problemer.
Latter i rimelige doser skaper en sunn distanse. Vi får ting på avstand, ser dem fra uventede sider som ofte blir komiske. Ting blir ikke så tunge. De oppleves ikke som overveldende.

Kan det være så at kvinner har en lignende naturlig distanse til sine følelser? At det er denne distansen som gjør at de kan være på vennlig fot med disse?
Menn på den andre siden er kanskje ikke så fremmede for sine følelser slik vi ofte blir opplært til å tro. Kanskje det er slik at følelsene tvert om oppleves som altfor nære, som overveldende, som noe som truer å ta makten fra oss og derfor må vi tvinge dem på avstand?
Dette er noe som kjennetegner den narcissistiske personligheten, etter hva jeg har forstått, mangelen på distanse mellom selvet og følelsene, slik at den minste utfordring av disse oppleves som direkte livstruende, som et angrep på den egne eksistensen. Narcissisten reagerer voldsomt og ofte også voldelig om han eller hun opplever å bli presset følelsesmessig. Man opplever det som å bli presset utfor et indre stup, en avgrunn, og føler derfor et desperat behov for å slå fra seg, skape avstand, skyve det som utfordrer bort.

Hvis den mannlige psyken ligner dette, hjelper det jo ikke at kvinner mener at menn "må åpne seg" for følelsene sine. Tvert om. Det vi må gjøre er å få dem på en naturlig avstand. Slik det er, har vi skapt kunstige avstander til denne siden av oss.

Hvordan vi skal oppnå denne naturlige og sunne avstanden, vet jeg ikke, men det hjelper å forstå hvordan det egentlig forholder seg. Det kan altså godt være mulig at menn er slike som klisjéene vil ha kvinner til å være; skapninger dominert av sine følelser, mens kvinner er fornuftsbaserte vesener som slett ikke står sine følelser spesielt nære. Derfor kan de uten videre boltre seg i dem, ufarlige som de oppleves. De er ikke overveldende og truende men oppleves snarere som et livsoppfriskende krydder.

Slike er ikke menns følelser. De er farlige og mektige.

Er det her mye av årsakene til problemene mellom kvinner og menn ligger; at vi ikke forstår oss selv eller hverandre? Vi kan lett forestille oss hvilke uhyrlige misforståelser som blir resultatet av at kvinner krever noe av menn som de umulig kan oppfylle. Disse kravene er dessuten basert på en manglende forståelse ikke bare av menns psyke, men også kvinnenes eget. Kvinner kjenner ikke følelser som overveldende, farlige og mektige, rett og slett fordi de aldri har hatt dem så nært innpå livet.
posted by Unknown at 4:11 a.m.


Hjem - Arkiv

This page is powered by Blogger. Isn't yours?