Den håpløse jakten på vårt "sanne jeg"…

Har dere noensinne fundert over hvem personer som står dere nært egentlig er? Jeg mener, virkelig egentlig, bakenfor alle halvt løgnaktige konvensjoner og kulturelt og sosialt betingete forvrengninger? Eller kanskje noen attpå til har slitt med spørsmål som om "viser jeg mitt egentlige jeg overfor mine venner, min samboer, min livspartner, mine kolleger osv?" Eller kanskje: "hvordan er jeg egentlig", "hvem er jeg egentlig", og så videre i uendelige variasjoner over det foslitte temaet.

Om svaret er benektende, kan dere prise dere lykkelige, anser i alle fall jeg. Jakten på vårt "sanne jeg" leder ikke bare til ekstrem navlebeskuelse, men gir et garantert skuffende resultat om man virkelig er så skånselløst ærlig som man gjerne framstiller seg som - det er kort sagt en håpløs jakt, ganske enkelt fordi den, slik jeg ser det, bygger på en illusjon som igjen bygger på en misforståelse.

Hvordan det?

Jo, fordi - om vi i det hele tatt har ett "egentlig jeg", en slags grunnleggende kjerne i vår personlighet, så er sannsynligheten stor for at denne befinner seg utenfor det vi oppfatter som vår personlighet. Jeg kaster kun dette fram som en påstand som jeg ikke akter å forsøke å underbygge med logikk her. Kan hende jeg vil gjøre et slikt forsøk senere, men for øyeblikket nøyer jeg meg med å påstå dette, en påstand som kanskje kan lede til at leseren av dette vil fundere videre på egenhånd.
Om påstanden er riktig, er vår personlighet i alle dens fasetter og avskygninger, et uttrykk for dette som befinner seg utenfor, eller bakenfor, om man så vil. La oss kalle personligheten en maske som dette Jeg'et (om vi kan tillate oss en så høyttravende betegnelse) bruker for å uttrykke seg selv. Ja, egentlig handler det ikke om en enkelt stivnet og statisk maske, men en uopphørlig metamorfose, masker som går over i hverandre, den ene etter den andre. Om det virkelig skulle lykkes oss å trenge bakenfor alle disse maskene, tør jeg påstå at vi skulle få øye på - ingen ting.

Hvorfor det?

Jo, hvis vårt "sanne jeg" befinner seg utenfor vår personlighet - eller bakenfor om man så vil - så befinner det seg i en totalt annerledes bevissthetstilstand og uten at vi selv skulle kunne sette oss inn i denne, ville vi ikke være i stand til å oppfatte noe som helst, altså ville vi oppfatte et eneste Ingenting. Det store, tomme intet, med andre ord.

Derfor er jakten på våre "sanne jeg", slik vi "egentlig" er, håpløs i utgangspunktet.

En annen sak er om vi tror oss å kunne fryse fast oss selv i en av disse foranderlige maskene, i en sekvens av utallige variasjoner over et gitt tema. Da vil vi overgi oss til en livsløgn. Men sannheten bakenfor denne er ikke en annen statisk maske merket "Ekte vare". Sannheten er en ustanselig strøm av levende masker som glir over i hverandre - et riktig maskeradeball.

Wilfred Hildonen
Viseu, 14.05.03
posted by Unknown at 12:09 a.m.

Det er så man skjemmes, nesten…

Verdenshistorie, det leste man jo i skolen, ikke sant? Lange ramser av underlige navn på konger og keisere og oppdagelsesreisende og romerske rikers oppgang og fall også videre i det uendelige.
Men som det er med mye av det man lærte i skolen, så viser det seg at det stemmer ikke helt. Det var ikke helt slik det var, ikke nøyaktig slik det foregikk. Kanskje årstallene stemmer og de store linjene, men vinklingen av stoffet påvirker sluttresultatet, behendige utelatelser farger fortellingen. Tja, forresten - de store linjene?
Etter snart å ha kommet gjennom Clive Ponting's World History - A New Perspective (Pimlico 2001), en mastodont på nesten tusen sider, alt inkludert, så er det ikke fritt for at man nesten skjemmes for å være européer.

På syttitallet ramlet Grusomehetens Trilogi av Jens Bjørneboe i hodet på meg og etter å ha slukt oppramsningene av européernes sanseløse og brutale framferd på andre kontinenter, ble man forbannet og opprørt. Nå begynner jeg å lure på om ikke også Bjørneboe så verden gjennom européisk fargede briller og dermed overdrev vår betydelse, også hva evnen til å begå grusomheter gjaldt. Om man virkelig strever etter å betrakte verden som en helhet, slik Ponting har gjort, uten å fremheve sin egen nasjon eller sin egen kultur, begynner sannelig Europa å krympe ganske katastrofalt for enhver som har en liten gnist av sjåvinisme gjemt i mørke kroker av sitt sjeleliv - og hvem av oss kan si oss helt frie fra slike spøkelser, oppdratt i Vest som vi er? Denne krympningsprosessen blir ganske merkbar i det vi beveger oss ut mot tidens og historiens horisonter.

For nå å ta noe som jeg husker opprørte meg meget i Bjørneboes bøker, så var det spanjolenes og portugisernes framferd i azteker- og inkaland. Man så for seg skjeggete buser med musketter og sverd som skjøt og hugget seg fram langs rekker av intetanende innfødte sydamerikanere, som trodde at det var halvguder som hadde kommet for å oppfylle forfedrenes dystre profetier. Store byer og mektige templer ble lagt i ruiner under bølgende skyer av kruttrøyk og stank av blod og råtnende lik.
Hva nå da - stemmer ikke det?
Jo, det stemmer forsåvidt - men aztekerne og inkaene var på ingen måte uskyldige og storøyde barn, bare for å ha sagt også det. De hadde noen temmelige blodige ritualer på samvittigheten hvor ganske omfattende menneskeofringer inngikk. Dessuten undertrykte de selv ganske mange andre, mindre mektige folkeslag og oppførte seg stort sett som riktige herrefolk.
Spørsmålet blir egentlig hvordan det var mulig at noen få ukultiverte barbarer fra den siviliserte verdens utkanter i det hele tatt kunne seire så ettertrykkelig over to så mektige riker, ja, imperier, som aztekernes og inkaenes? Til tross for at Amerika lå langt etter Eurasia og Afrika i utviklingen på grunn av at de to kontinentene det bestod av hadde vært isolert siden vannet slo over Beringsstredet en gang i fjern fortid, så var disse to nasjonene tallmessig langt overlegne conquistadorene. De var dessuten vante krigere og hadde absolutt fordel av hjemmebane. Så slo også for eksempel aztekerne med letthet tilbake det første angrepet og det tok to måneder før spanjolene forsøkte seg på nytt og denne gangen med et helt annet resultat. Hva skjedde i mellomtiden? Jo, deres hemmelige våpen slo til - virusene de var bærere av og som de amerikanske folkeslagene ikke hadde noe som helst immunforsvar mot. Da den spanske gjengen kom tilbake, lå likene og råtnet i gatene ettersom de overlevende var for få til å få dem bort. Nå kom også troen på at européerne måtte være halvguder inn - for hvordan kunne man ellers forklare at de kunne vasse gjennom hauger av lik uten at en eneste av dem ble smittet og døde? Etter dette var det bare å sette i gang å plyndre og herje, brenne og rive ned.

Ponting anser at et tall som sier at 100 millioner døde av européernes medbrakte virus, på ingen måte er usannsynlig. Antagelig ligger det riktige tallet høyere. I tillegg kommer da alle de som døde av slavearbeid og annen brutal framferd.

Men som vi ser, så var egentlig européerne ikke spesielt imponerende, selv som grusomme erobrere. De hadde flaks, det var det hele - om man kan bruke et begrep som flaks i samband med en slik tragedie.

Men det var egentlig ikke derfor jeg skrev at det er nesten så man skjemmes. Nei, jeg tenker på stakkars Vasco da Gama som dro rundt Afrika for å drive handel på India og Kina. Han skjønte vel kanskje at det ikke skulle bli så lett, da han på østkysten av Afrika kom i kontakt med en los som sa at han kunne godt vise dem resten av sjøveien. Da Gama viste ham stolt rundt på skipet sitt og også foreviste navigasjonsinstrumentene sine, blant annet kompasset, holdt losen på å le seg fillete, for maken til primitive instrument hadde da han ikke sett før. Araberne, inderne og kineserne hadde jo allerde seilt den motsatte veien i flere hundre år, men det var nå mest av nysgjerrighet, for ikke hadde jo Europa noe særlig å by på, utenom billige kopier av det som måtte finnes i Øst. Kanskje vi ikke en gang burde nevne at de kinesiske havsgående djunkene var på 1500 tonn sammenlignet med de futtige 300 tonnene til de portugisiske kravellene. Nåja, det gikk heller ikke bedre da Vasco da Gama viste varene sine fram for indiske og kinesiske kjøpmenn- de rynket bare på nesene og ristet medlifende på hodene sine og sa at slikt krams handlet de nok ikke med. Ville portugiserne handle så fikk de betale med rede penger.

Det er da man skjemmes - fordi man synes synd på disse stakkars européerne som hadde reist så langt i den naïve troen at de gjorde noe storveies - bare for å bli ledd ut! Kanskje det var det som gjorde at de begynte å bete seg så ille som de gjorde, etter at rikdommene som plyndringen av de amerikanske kontinentene gav dem, gjorde dem i stand til å hamle opp med de store og mektige indiske og tyrkiske, islamske og kinesiske imperiene? De tok hevn, rett og slett. Faen også, komme her å le av oss!

Det er nok ikke så underlig at vi her i vest lærer en noe omskrevet historie. Vi vil jo ikke gå rundt og skjemmes, hele tiden.

Jeg nevnte mindreverdige kopier av østlige produkter. Alt var bedre og modernere i øst, faktisk. Tekstilene, papiret, trykksakene, bankvesenet, helse og sosialvesen, byråkrati, stålproduksjon, våpen, porselen, keramikk - ja, you name it og de hadde det og kvaliteten var høy, mye høyere enn motsvarende europeiske varer og tjenester - i de få tilfellene vi hadde noe lignende her i utkantene.

Når man tenker på dette og på at de tidligere europeiske koloniene på det nord-amerikanske kontinentet i dag, bare noen få hundre år senere, anser seg å være så mektige og så moralsk høyerestående at de har en selvsagt rett til å påtvinge resten av verden sin livsstil og sine produkter, med våpenmakt om så skal være, ja, da er det nesten så man skjemmes igjen. Det kan jo aldri ende godt…

Wilfred Hildonen,
Viseu, 12.05.03
posted by Unknown at 10:42 p.m.

Og nå da?

I krigens kjølvann

Menneskets historiske hukommelse er kort, det vet vi, og den virker ikke å bli lengre med tiden. Ettersom krigen i Irak er vunnet og i det minste statuer av Saddam er styrtet og mannen selv ser ut til å ha forsvunnet, vender folks og medias interesse seg mot andre og mere nærliggende ting. Borte er bildene og borte er de fengende overskriftene og borte virker også analysene - i den grad de måtte ha forekommet - å være.
Hvem bryr seg for eksempel lengre om hva som hender i Afghanistan? Det har igjen blitt redusert til Langtvekkistan i vår bevissthet, tidsmessig såvel som geografisk. Noen få har kanskje notert seg at den amerikanske regjeringen "glemte" å be kongressen om et tillegg i budsjettet for gjenreising av Afghanistan, penger som var blitt utlovt og som vel var ment å være et våpen i krigen mot terrorismen, en krig som i følge President Bush skulle føres med alle midler, ikke bare militære. Nå, det er klart - det behøvdes jo noen ekstra milliarder dollar til invasjonen av Irak.

Mange virker nå også å lettere akseptere USAs og Storbritannias invasjon. De som ellerede var for denne fra før, triumferer og peker på at de jo faktisk klarte det de var ute etter, nemlig å styrte Saddam, ikke sant? Landet er nå fritt og irakierne er frie. Naturligvis eksisterer det en del problemer, men hva annet kan man vente seg etter år av diktatur og etter en kort og heftig krig? Bare pysete fredsidealister vil bry seg med slike detaljer og forstørre dem opp for dermed å forvrenge helhetsbildet og igjen kaste tvilsomme skygger over verdens ledende demokrati, forkjemperen for alt som er godt og edelt i den vestlige verden - USA. De som var kritisk innstilte, vet ikke helt hva de skal si, virker det som - eller så blir de mere eller mindre tiet ihjel eller majoriteten gidder ganske enkelt ikke bry seg lengre.

Det virker som om det viktigste ved det som har skjedd, enda ikke har gått opp for folk flest. Som endel "krigsvenner" har sagt - dette handlet ikke om olje eller om masseødeleggelsesvåpen etc. Nei, det gjorde ikke det, men det handlet og handler fortsatt heller ikke om å fremme frihet og demokrati i verden, ikke først og fremst. Det det handler om og har handlet om hele tiden og det det vil fortsatt komme til å handle om, er å styrke USAs stilling som eneste supermakt i vår verden, å styrke USAs hegemoni. Alt annet er midler for å oppnå dette målet.
De som ikke finner at dette er noe å bekymre seg over, men at det tvertom er til det beste for hele verden, kan man knapt overbevise om at de kanskje har feil. Men det som det burde fokuseres på nå, er det faktum at USA med denne krigen har brutt med en lang tradisjon av internasjonelt samarbeide på flere plan, et samarbeide som man har forsøkt å sterke gjennom flere tiår, tiår av motganger men allikvel med det altoverveiende målet for øynene, å skape et verdensomspennende regelverk og institusjoner som skal kunne opprettholde disse reglene. Det sier seg selv at et slikt arbeide vil måtte kreve store innsatser over en meget lang tid og at det er et arbeide som vil kreve uendelig tålmodighet og evne til å tåle motganger og tilbakeslag.

Dette arbeidet har nå USA brutt med totalt. De har gjort dette med en slik arroganse at de klarte å forspille hele den bølgen av sympati som de vant etter terroristangrepene den 9 september 2001, da resten av verden kanskje mere følte enn forstod at også USA var sårbart og i behov for hjelp og støtte. Men akkurat dette ville ikke den nåværende Bush-administrasjonen ha. De forstod ikke og forstår ikke styrken som ligger i det å være sterk nok til å vise sin sårbarhet. I stedet vil de så og si skremme resten av verden til respekt, en respekt som til syvende og sist ikke kan bygge på annet enn frykt, frykt for overlegen, rå styrke som når som helst kan ta seg voldelige uttrykk. Makt gir rett.

Er da dette bare paranoide forestillinger og konspirasjonsteorier? Enhver som vil kan søke opplysninger om slike personer som Wolfowitz, Perle, Cheney, Rumsfeld m.fl., samt om The Project for the New American Century (PNAC). Det siste er en såkalt neokonservativ "think-thank" hvor de fleste av de som jeg nevnte, er eller har vært aktive. Dick Cheney er ingen ringere enn USAs visepresident og han sørget ganske fort for at Bush skulle bli omgitt av et nett av disse neokonservative, en gruppe som allerede i titalls år har propagert for at USA skal aksle den imperialistiske kappen som har ligget der foran dem siden Sovjetunionens fall. Endel av disse menneskene var allerede medlemmer av Reagan's administrasjon og også Bush den eldres.

Hvis man etter å ha lest hva noen av disse menneskene har tenkt og arbeidet for de seneste årtiene - med deres egne ord og ikke slik andre måtte ha fortolket dem - fremdeles avviser det hele som konspirasjonsangst etc., er det nesten som om noen skulle ha lest Mein Kampf på 1930-tallet og fremdeles ha påstått at det Tyskland vil er da bare å fremme den høytstående tyske kulturen!

Ja, det er mange som har sammenlignet det som har skjedd i Irak med akkurat mellomkrigsårene, men da med Saddam i rollen som den store, stygge ulven. Historien har kanskje en tendens til å gjenta seg, men gjentagelsene er mere som variasjoner over et gitt tema, ikke detaljerte kopier av det som har hendt tidligere. Derfor er det da også vanskelig å overføre tidligere tiders erfaringer på det som skjer i dag. Men de som har bevart en liten rest av realisme, vistte fra før og vet også nå at Saddam var ganske visst en brutal diktator, men noen ny Hitler var han langt fra å være. Han må gjerne ha hatt slike drømmer men forutsetningene for at disse noensinne skulle oppfylles var der aldri. I følge USAs nye utenrikspolitiske doktrine spiller det i midlertid ikke noen rolle - det er nok at et scenario kan tenkes å kunne skje i en eller annen fremtid og at dette kan tenkes å utgjøre en trusel for USA. Mere behøves ikke lengre for å "legitimere" et militært angrep. Det er dette som er det totalt nye i vår moderne tid. Det er dette vi burde konsentrere oss om. Det er dette vi burde forstå konsekvensene av. Det er dette det handler om og har handlet om hele tiden.

Den som ikke har forstått hvilke konsekvenser dette kan få, er enten utrolig naiv eller lite intelligent - eller en opportunist som kan tenke seg å dra fordeler i den vidunderlige nye verden som vil stige fram.

Tenk bare på dette: selv en hensynsløs diktator som Hitler anså det bryet verdt å arrangere påskudd for å invadere land. USA anser ikke dette lengre å være nødvendig.

Wilfred Hildonen
Viseu 11.05.03
posted by Unknown at 3:40 p.m.