Tobakk - vår tids Svartedød?

EU skal ta i med hårdhanskene når det gjelder tobakk og forpakningene skal nå utstyres med forferdelige bilder av skitne lunger og lignende og aller helst vil EU forby røyking i alle restauranter og på alle offentlige plasser, men problemet er bare at EU som sådan ikke kan bestemme over hvordan de enkelte medlemslandene stifter lover. Uansett virker det som om EU akter å ta innersvingen på USA når det gjelder anti-tobakkslover.

Her om dagen var det en amerikaner som protesterte mot min ironisering over California og tobakkshysterien der, og han nevnte at det nok måtte skrives på min konto som røyker. Jeg glemte å påpeke at jeg sluttet å røyke for fire måneder siden, etter over tredve år som storrøyker, med et forbruk på opp til 60-80 sigaretter pr. dag på det verste, og rundt 20-25 de siste årene og stort sett hjemmerullede uten filter, med høyt tjære- og nikotininnehold. Bare for å ha det nevnt. Men like lite som jeg har blitt moralist i forhold til alkohol siden jeg sluttet å drikke for åtte år siden, akter jeg å bli moralist hva tobakk angår. Når det gjelder alkohol, synes jeg det er avslappende og trivelig å gå i butikker her i Portugal, hvor hyllemeter etter hyllemeter er fylt med alt fra lokale viner til internasjonale alkoholholdige produkter. Nå, jeg legger faktisk sjelden merke til dem, om jeg tenker etter. Det er også en fantastisk befriende følelse å vandre rundt i bysentre på lørdagskvelder uten å se et eneste overstadig beruset menneske. De finnes, selvfølgelig, men forsøker så godt de kan å ikke la det vises for mye, da det jo er en skam for en riktig macho å vise at man blir påvirket av alkohol! Alt som alt - jeg savner ikke Nordens restriksjoner hva alkohol angår - og jeg er en tørrlagt alkoholiker.

Men tilbake til tobakken. Denne amerikaneren fikk meg til å tenke på dette med tobakk og alle rapporter vi leser om alle millioner som dør av tobakksrelaterte skader hvert år. Plutselig slo det meg at om det er så mange, så burde jeg jo kjenne noen som har døtt av tobakk, ettersom jeg har rukket å bli 50 år og kjenner ganske mange mennesker viden om, mennesker i alle aldre Rent statistisk burde jeg absolutt kjenne noen som har bukket under for denne forferdelige lasten. Så, hvor mange kjenner jeg som har gjort det?

Ingen.

Det stemmer det - ikke en eneste en. Det var en tante til en vennine som døde av brystkreft men hun var ikke-røyker. En skolekamerat døde da han var 48 og røyking kan nok ha vært en årsak som bidro, men også fedme. Noen har døtt av overdoser og andre i ulykker og noen har tatt livet sitt og et par har blitt myrdet. Det er omtrent hva jeg kommer fram til. Jeg vil ikke dermed ha sagt at jeg tror at tobakk er ufarlig. Tvert om så tror jeg ikke noen på min alder eller yngre i alle fall, med hånden på hjertet kan påstå at de har trodd at tobakk er ufarlig. Naturligvis er det skadelige gifter i tobakken og utstrakt bruk og misbruk av tobakk kan naturligvis føre til svekket helse og sikkert også livstruende sykdommer, men jeg spør meg bare om hvor stor risikoen egentlig er for dette? I stedet for å svelge all denne anti-røykepropagandaen, burde vi kanskje se oss litt rundt og spørre oss selv, hvor mange kjenner vi som har strøket med eller blitt alvorlig syke på grunn av tobakk. Om det er så farlig som det påstås burde de fleste av oss kjenne noen. Jeg kenner altså ingen.

Selv sluttet jeg fordi jeg etter så mange år av intensiv og eksessiv røyking, kombinert med store mengder alkohol og til tider også medikamenter og narkotiske stoffer av ymse slag og en stort sett usunn livsstil, begynte å kjenne at lungene og strupen nok kunne behøve hvile. Jeg håper naturligvis at jeg ikke skal begynne på nytt, da det som sagt ikke er sunt og bent fram skadelig, men hittil virker det som om jeg skal overleve enda noen år, til tross for mitt gigantiske inntak av denne forferdelig giften, vår tids Svartdød.

Men naturligvis må jo uskyldige beskyttes, ikke sant? Tenk på farene ved passiv røyking! Ja, tenk! Hvor mange har lidd av noe verre enn røykelukt i klærne og forbigående ubehag av å utsettes for røyk? Om vi skal være helt ærlige. Er det noen som kjenner noen som har fått varige men av passiv røyking? Har noen blitt alvorlig syk? Har noen døtt? Hvor mange er de i så tilfelle?

I det hele tatt, er det et fornuftig forhold mellom denne massive kampanjen og de faktiske skadene? Jeg for min del synes i alle fall at det hele virker noe mistenkelig.

Kanskje jeg har forkortet mitt liv med et par år eller til og med fire-fem, men da sier jeg som danskene sa etter at svenskene skrøt med at de gjennomsnittlig levde 1,3 år lengre: Måske vi lever kortere, men vi lever såmænd bedre!

Wilfred Hildonen
Viseu 25.9.03
posted by Unknown at 3:13 p.m.

Barbariet i verdens utkant

Barbariet i verdens utkant? Hva skal nå dette bety? Sitter han der varmt og godt i sin villa i Portugal og skal til å rakke ned på sitt gamle hjemland?

Nei, Portugal er inkludert i denne utkanten. (Jeg har dessuten ingen villa, bare en leilighet…)Det er Europa jeg tenker på. USA og andre nylig frigjorte kolonier skal jeg hoppe over denne gangen.

Jeg kom til å tenke på hvordan vi stort sett betrakter resten av verden, vi europeere, til og med når vi ellers sier at vi er interessert i andre kulturer og kanskje att på til er kritisk innstilte til europeisk kultur, dominans og tankegang. Slik som undertegnede for å ta et nærliggende eksempel. Kan jeg fri meg selv fra å ha et europeisk syn på verden? Naturligvis ikke! Det eneste jeg kanskje kunne framføre til mitt forsvar er at jeg er klar over det og denne bevisstheten påvirker forhåpentligvis min tenke- og væremåte.

Hva er så et europeisk syn? Jeg vil påstå at det er det samme som de gamle koloniherrene hadde. På overflaten kan vi riktignok skilte med de mest radikale meninger og synspunkter men det skulle ikke forundre meg om vi ikke skulle finne en liten postkolonialist i de fleste av oss, hvis vi skraper litt på overflaten. Innerst inne tror vi fortsatt at Europa er sivilasjonens vugge, omgitt av barbari og uforståelige horder av asiater og skarer av ville stammer i Afrika og en del kannibaler spredt rundt om kring, i tillegg.

Hvordan vi har klart å opparbeide en slik tro på vår egen fortreffelighet kan bare forklares med at vi var isolert så lenge. Det var nemlig ikke så mange som orket alle strabasene det innebar å skulle ta seg fram til verdens utkant før i tiden - og hvorfor skulle de det, egentlig? Ikke var det så mye som lokket her i urskogene. For det var nemlig slik det var. Europa var verdens periferi. Det var i Asia sivilasjonen befant seg. Til en viss grad også i deler av Afrika ettersom de hadde kontakt med Asia, noe vi ikke hadde så særlig mye av, derfor ble det jo også slikt rabalder når Marco Polo skrev sin reiseskildring. Hva visste vel vi om den store verden? Fint lite og ingenting.

Det var faktisk ikke før på syttenhundretallet at Europa begynte å kunne hevde seg i verdenssammenheng, dette vesentlig på grunn av rikdommene vi røvet til oss fra de amerikanske kontinentene og dessuten slavehandelen og inntektene fra slaveriet i de amerikanske koloniene. Med disse pengene kunne europeerne endelig ta seg inn på de store markedene i Asia, der hvor de lenge hadde fått møte en kald skulder, fordi de ikke hadde noen produkter av bra nok kvalitet å handle med.

Altså ikke helt slik som man liker å undervise oss i våre skoler.

Til og med våre store imperier var egentlig ganske små, amatørmessige greier om man sammenligner med de asiatiske. Romerriket var vel egentlig det eneste som kunne måle seg, men det var nå ikke mere enn mellomstort på sitt største.

Men hei, vent litt! Slaver, sa du? Skal det liksom stemple oss som barbariske, at vi drev med slaver? Gjorde ikke alle andre det også, kanskje?

Joda, men den europeiske og senere den amerikanske versjonen av slaveriet var en brutal og barbarisk versjon av slaveri slik det aldri hadde blitt praktisert tidligere. Aldri før, i alle fall ikke i så omfattende sammenheng, hadde mennesker så totalt blitt fratatt alle sine rettigheter, ja, sin menneskelighet. De ble nektet alt, absolutt alt og fikk leve verre enn dyr. Nå, majoriteten av befolkningen i Europa levde verre enn dyr, så det var kanskje ikke så rart, egentlig.
På den andre siden kjenner vi til utallige eksempler på hvordan slaver i andre kulturer kunne kjøpe seg fri fra sin stilling eller bli satt fri og hvordan de også kunne avansere til samfunnets høyeste poster i enkelte tilfeller. Jeg er ikke etter å bevise at slaveriet var humant i andre og eldre kulturer, men kun at det var på langt nær den fullstendige degraderingen av mennesker, slik som i det europeisk/amerikanske slaveriet. I tillegg kom et element som var nytt for å holde slavene under kontroll: rasisme.

Nåhå nehei du! Nå vet jo alle at de var sannelig noen reinhekla rasister i andre kulturer også! Kom ikke her…

Jo, alle kulturer har vel hatt en overdrevet tro på sin egen fortreffelighet i forhold til andre. Det er en menneskelig svakhet, men rasisme på grunn av hudfarge var noe nytt. Så paradoksalt det enn kan høres, så brydde man seg ikke så mye om hvilken hudfarge eller neseform du hadde i andre kulturer. Var du undermålig, så var du det, uansett farge eller form.

Ingen kulturer har vært paradisiske tilstander på vår jord og bestialiteter og grusomheter har blitt begått men europeerne må nok sies å inneha verdensrekord der, dessverre. Det kan til og med amerikanerne ikke slå oss i!

Det viktigste jeg vil ha sagt med dette, er i midlertid at vår tilstand av sivilasjon, med noen få unntak her og der, er et ganske nytt fenomen i verdenshistorisk perspektiv, mens der i mot de asiatiske kulturene spesielt, har vært hardt ute å kjøre før, men alltid kommet tilbake.

Det morsomme er også at vi europeere ofte anser at asiatene nok er dyktige, men at de jo ikke har oppfunnet noe eget - bare vært utrolig flinke til å kopiere og senere forbedre våre oppfinnelser. I virkeligheten er det omtrent tvert om. Stort sett det meste som la grunnen til vår industrielle revolusjon, var ting asiaterne hadde hatt og kjent til i århundreder. Mekaniserte spinnerier, bare for å ta ett eksempel av utallige. Stålverk er et annet.

I det hele tatt.

Viseu, 13. Sept. 2003
posted by Unknown at 11:47 p.m.

Hvorfor de ikke vil kjøpe friheten vår

Det har gått to år siden det bestialske angrepet på New York og Pentagon og amerikanerne stilte seg spørsmålet: Hvorfor hater de oss så mye? Det egentlige svaret var de ikke interessert i å vente på da ikke-president Bush fant et enkelt et som slo an: fordi de hater frihet og demokrati og vi er Frihetens og Demokratiets lysende Fyrtårn her i verden og nå skal vi jaggu vise dem!

Det har blitt sagt og skrevet mye om den saken og mye vil bli sagt og skrevet, så jeg skal ikke bry meg mere med det akkurat nå. I stedet vil jeg forsøke å fundere videre på hvorfor "de" ikke vil kjøpe friheten og demokratiet vårt? Ja, det er vårt også, altså Europas, selv om amerikanerne til tider synes å mene at det var de som oppfant alt sammen, i alle fall i dets moderne form. Altså, hvorfor ikke? Alle må vel like frihet? Og å leve i et diktatur er vel ikke noe særlig fristende, unntatt for et lite fåtall?

Vi vil ikke få noe fyldestgjørende svar så lenge vi stiller spørsmålet slik. Vi bør begynne med å spørre oss hva frihet er? Demokratiet kan vi la ligge en stund, da det i bunn og grunn henger nøye sammen med vårt frihetsbegrep.

Det er forskjell på frihet og å ta seg friheter, bruker jeg å si. Om man betrakter den amerikanske drømmen om mennesket - vanligivis en mann, hvit og kaukasisk - som har bygd seg opp en formue med to tomme hender, så ser vi egentlig forherligelsen av individets ubegrensede frihet, og er dette annet enn å ta seg friheter? Friheter på bekostning av andre. Det finnes også et annet ord som sier at vi skal ha frihet til å gjøre hva vi vil, så lenge det ikke skader andre og - bør det tillegges - så lenge det ikke begrenser andres frihet. Spørsmålet blir da videre om økonomi er et "nullsumspill" - altså at summen av alt blir den samme som vi startet med, at intet - null - kan legges til. Derfor må det alltid finnes tapere om det skal finnes vinnere for summen av det vi kan dele på, forblir konstant. Det finnes på den andre siden de som hevder at nye verdier blir skapt og at det derfor er mulig å ha vinnere uten tapere og at om du allikevel er en taper, så skyldes det snarere deg selv og ikke vinnere som har frarøvet deg dine muligheter. Den diskusjonen vil det også føre for langt å ta her, så jeg nøyer meg med å si at jeg heller til den oppfatningen at summen av det som kan deles er konstant, akkurat som mengden fysisk materie her på planeten vår er konstant, om jeg ikke tar for mye feil, til tross for kosmisk støv og meteoritter som ikke utgør et så kvantitativt tilskudd at det skulle ha noen større betydning. Derfor tror jeg at den amerikanske oppfatningen, som vel er en slags renodlet form av en opprinnelig europeisk oppfatning, om at vi har ubegrensede materielle friheter, bygger på en manglende forståelse av eksistensen. I følge samme tankegang, kan vi også bestemme over vårt eget liv, hvordan det skal arte seg. Fødsel og død har hittil ligget utenfor vårt domene i så måte, men det er en levende amerikansk drøm også å kunne bestemme over de sidene av tilværelsen.

Om vi nå går over til Islam, finner vi et omtrent diametralt motsatt syn på hvordan tilværelsen er innrettet. I stort kan man si at vårt liv bestemmes av Guds vilje, i følge Islam. Hvordan man vil fortolke Guds vilje, er et annet spørsmål. Det finnes de som mener at Guds vilje innerst inne er vår egen vilje, viljen til våre høyere jeg, som igjen er nøye sammenbundet med den høyeste eksistensen, enheten, Gud. Bortsett fra dette, mener en god muslim at man bør streve etter å la sitt indre sammenfalle med Guds vilje, eller den innerste viljen kunne man også si. Om en slik sammenfallende harmoni oppstår, lever men i fred med Guds vilje og strid og konflikt legger seg.

En god muslim anser altså at hans eget liv er et resultat av viljen til noe som er edlere enn hans eget egos ønsker og krav og begjær. Derfor er det ikke hans egen fortjeneste om han er rik, for eksempel. Også dette er Guds vilje og han skryter ikke av sin besluttsomhet i forretninger, sin jernvilje og hårdhet og så videre. Om han besitter disse egenskapene er de også Guds vilje og derfor bør han forholde seg ydmyk til såvel sin rikdom som sin personlighet.
Dette gjør også at skikken med å gi almisser er innarbeidet i den islamske kulturen. Det er ikke den fattiges skyld at han er fattig, for det er også et uttrykk for Guds vilje. Å være muslim betyr å streve etter å leve i harmoni med Guds vilje på alle livets områder, men da Gud står så langt over oss vanlige dødelige, er det heller ikke opp til oss å forsøke å utgrunne hvorfor Guds vilje tar seg slike uttrykk som den gjør.

Den islamske Gud - Allah - er ikke en kompisgud som en del vestlige sekter har redusert vårt gudsbegrep til. Dette er noe som kanskje spesielt amerikanere har vanskeligheter med å forstå, da de har hverdagsliggjort gudsbegrepet til den grad at de nesten kan klappe guden sin tjomslig på skulderen med et jovialt Hi, Bob! Man kan forsøke å begrunne og å utgrunne Allahs veie og de er uutgrunnelige, som kjent, men man kan ikke, slik som moderne kristne mener seg å kunne, gi seg inn på en slags kaffeslabberasdiskusjon med guden sin. Heller kan man ikke be Allah om forskjellige gunstbevis som at man selv eller noen man liker godt eller står nært, skal bli frisk eller rik eller få et nytt kjøleskap eller alt det underlige vi vestlige mennesker kan finne på å be guden vår om å utføre eller skaffe oss. Vi glemmer helt at en viss rabbiner ved navn Jeshua - populært kalt Jesus - for et par tusen år siden sa at om vi absolutt skal be, så skal vi gå i enerom og be slik - og så framsa han teksten til Fader Vår. En muslim som ber, tilføyer alltid at alt må skje som Allah vil. Jeg tør ikke si det med sikkerhet, men jeg tror ikke at en rettroende muslim noensinne ville finne på å be Allah skaffe moren hans et nytt kjøleskap slik som en kristen venn fortalte at et barn hadde gjort og at dette var bra og at Gud hadde gitt moren kjøleskapet! Halleluja!

Bare ut i fra dette burde vi kunne se hvor diametralt motsatt den amerikanske og den islamske kulturen er. Amerikanerne tror, kan man si veldig forenklet, på et ytre frihetsbegrep, friheten til å ta seg hvilke friheter man vil, kun begrenset av loven, andre, sterkere viljer og mennesker, sin egen samvittighet og en eventuell hevngjerrig Gud. Muslimer tror på viktigheten av å leve i overenstemmelse med Guds vilje som dermed sammenfaller med ens egen innerste vilje, og slik og bare slik kan man oppnå en tilstand av indre fred som igjen gir en indre frihet. Denne friheten gjelder ikke så mye de ytre omstendigheter over hvilke vi ikke har mye vi skulle ha sagt, i følge en muslim, men derimot desto mere med våre livs indre kvalitet. Denne kvaliteten kan vi bestemme over. Her i ligger vår virkelige frie vilje. Vil vi vende oss mot det negative eller positive? Det negative for en muslim er å kjempe mot Guds vilje og det positive er å gjøre alt for å leve i harmoni med denne.

Derfor vil ikke muslimene kjøpe den amerikanske versjonen av frihet. Den angriper nemlig noe meget vesentlig i deres kultur. De anser den - og kanskje med rette - for å være ukultivert, hensynsløs og barbarisk. Dette igjen gjør at fanatisk troende muslimer anser at USA er den Store Satan, den store Fristeren som vil forgjøre det som er godt, det vil si, det som er av Gud. USA frister nemlig med sin glitrende materialisme, sin popkultur bygd på hurtig tilfredsstillelse av ethvert begjær, supermarkedsutgaven av Den Amerikanske Drømmern, nå på knalltilbud! Mange muslimer faller for fristelsen, menneskelige som de er og fattige som landene deres er. Men er det så sikkert at de dermed er frelst for den amerikanske livsstilen? Kanskje ikke. Å falle for fristelse blir betraktet som en svakhet og ingen liker å se seg som svak eller å bli ansett for å være svak. I tillegg kommer følelsen av å forråde inn. Man forråder sine egne, sin egen kultur, alt, bare fordi man ville høre på pop og drikke søt Coca Cola og gå med RayBans og sikle etter langbeinte jenter med nakne lår og vrikkende bakdeler. Disse blandete følelsene, sammen med den krenkende følelsen av å bli betraktet som underlegen til tross for at du vagt vet at din egen kultur er som sivilisasjon sammenlignet med barbari, når det gjelder Vesten, alt dette gjør at de svake i troen kan slå helt om og vende seg mot Fristeren med et ekte og glødende hat.

Ingen som er riktig vel bevart og med vettet noenlunde i behold, vil vel forsvare en slik reaksjon og anse at den er rettferdig og riktig, men den er forståelig, fordi den er så menneskelig. Det er enklere å angripe noe som er utenfor oss enn det som ligger inne i oss. Den egentlig Store Satan, den store Fristeren, befinner seg til syvende og sist inne i oss selv og der burde slaget stå - men det er alltid enklere sagt enn gjort.

Imidlertid sies akkurat dette også innenfor Islam. I enhver muslim pågår den stadige striden mellom det onde og det gode, en hellig krig - Jihad. Det er denne indre striden som er den viktigste Jihad, men muslimene anser også at ondskapen kan ta seg ytre uttrykk og dar-al-Islam - Islams Hus - kan bli truet av krefter fra dar-al-Harb - Krigens Hus, det fremmede, det som befinner seg utenfor.

Det er imidlertid ikke tvil om at det innenfor alle kulturer finnes krefter som søker etter å misbruke kulturelle og religiøse impulser for å oppnå egne fordeler eller ganske enkelt for å tilfredsstille sitt begjær etter makt, og dette finnes det naturligvis like meget av innenfor Islam som i Vest. Fanatiske, såkalt rettroende, som er blinde for alt annet enn sin egen vinkling av sannheten, finnes også innenfor alle kulturer og samfunn og alle har de sine storhetsperioder, dessverre.

Det viktige er imidlertid ikke dette, men å forsøke å forstå at vår oppfatning av frihet ikke er den eneste saliggjørende på området. Tvert i mot anser mange høyst intelligente mennesker over hele verden at den i bunnen og grunnen er skadelig. Om den er det, skal ikke tas opp her. Hva jeg har forsøkt gjøre, er å vise til at den islamske verden har sitt eget frihetsbegrep, noe som de har all rett til å ha og som de også har rett til å bli respektert for. I følge deres oppfatning vil et samfunn ikke kunne bli stabilt og sann frihet for medlemmene av det samfunnet vil ikke kunne oppnås om det ikke oppnås samstemmighet, harmoni, mellom samfunnet og dets medlemmer og Guds vilje, som er det som til syvende og sist er det avgjørende i følge Islam. Derfor anser de ikke at demokrati i vår form, er det eneste saliggjørende, og man kan derfor heller ikke beskylde dem for å ville diktatur. Det de vil ha er teokrati, et samfunn styrt etter Guds vilje. Om dette i det hele tatt er mulig, er en annen sak, men det må da diskuteres ut i fra dette og ikke ved å kaste bomber på hverandre. Man kan også spørre seg om demokratiske prinsipper er forenlig med Den Amerikanske Drømmen. Mange ville svare benektende på det.

Så lenge som vi i Vest - og spesielt amerikanere akkurat nå - ikke gjør det minste forsøk på å sette seg inn i hvordan man tenker i andre kulturer, men bare utgår i fra en sammenlignende tenkemåte - hva er best og hva er dårligst? hvem vinner og hvem taper? hvem har rett og hvem har feil? hvem er ond og hvem er god? - så vil konfrontasjonene bare fortsette. Andre kulturer har rett til å forbli seg selv og vi har ikke rett til å angripe dem med vår kommersielle kultur, vår fristelsenes kultur, vår godtkjøpskultur, vår tilbudskultur, og kanskje vi må finne oss i å begrense oss selv av hensyn til andre og ikke trampe hensynsløst inn overalt som uvitende bondetamper i et kulturpalass, fnysende foraktelig av alt det vi ikke forstår.

Det er kanskje ikke så rart at de hater oss? Vi ser dem jo ikke, ikke i det hele tatt. Vi er blinde bøfler som ruser fram uten stans.

Viseu, 12.sept.2003
posted by Unknown at 10:47 p.m.

Politiske slangemennesker

Et politisk slangemenneske, hva er det? Jo, et godt eksempel må Carl I. Hagen være.

Jeg er jo ikke så godt orientert hva norsk politikk angår nå for tiden, ettersom det er drøyt tretten år siden jeg ristet norsk støv av mine fotsåler og dro min kos, trøtt på tre års arbeidsløshet og medfølgende elendighet. Carl I. Hagen fantes dog allerede den gangen, han og hans Frupp som jeg alltid har kalt dem. Et eksempel på et politisk slangemenneske var et Fruppisk ektepar fra Bergen som alltid skjelte og smelte over dette forferdelige trygdemisbrukeriet som drenerte den norske stat for milliarder om man skulle tro dem. Ble man forbauset da man en dag kunne lese at ekteparet herr og fru Frupp sto anklaget for å ha misbrukt trygdepenger til en verdi av hundretusener, blant annet for å finansiere sin luksusvilla i Fjellveien? Nei, man ble egentlig ikke det. Det falt liksom inn i et mønster. Typisk Frupp, tenkte man. Allikevel har Frupp vokst og vokst og flere og flere nordmenn har blitt fruppere.

Kanskje det er fordi Carl I. Hagen er en politiker som snakker rett ut og ikke slingrer seg? Av fulle folk og Carl I. Hagen skal man høre sannheten, liksom. Nå, ikke vet jeg. Jeg snublet akkurat over en gammel artikkel i Dagsavisen hvor det opplystes om at den gode Carl Ivar visstnok har skjelt ut SV-politikere og andre som var kritisk innstilte til USAs korstog i Irak, for å være "Saddams nyttige idioter i Vest". Jaha, det är till att ha kort minne, Hagen, som svensken ville ha sagt det. I følge samme artikkel framgår det at den kjekke Carl Ivar-gutten så sent som i 1988 fra Stortingets talerstol foreslo at Norge skulle selge våpen til vennen i Bagdad… Dum da di da di da dum da tra la la… Og bakom skyene er himmelen alltid blåååå! Et utmerket eksempel på politisk slangemenneskekunst!

Slike "rettframme og ærlige" politikere har suksess ene og alene fordi menneskenes hukommelse er utrolig kort og fordi de bare leser tegneseriene og sportsidene, uansett. Jeg har et annet eksempel på et politisk slangemenneske fra et annet politisk parti, fra Arbeiderpartiet. På 70-tallet jobbet jeg noen år på Telemark Arbeiderblad i Skien, på trykkeriet og pakkeriet der. Samtidig pågikk kampen om hvorvidt det skulle bygges petrokjemisk industri i Bamble, i et distrikt som allerede var Norges mest forurensete - og om det ikke høres så dramatisk ut, så kan det påminnes om at man fikk mange rare fisker i Eidangerfjorden og lengre ut på den tiden. Ja, så rare var de at man gav samme råd som man gav til menneskene ved Minimatabukta i Japan; gi litt til katta før dere spiser fisken. Overlever den, så kanskje dere også gjør det.

Ordføreren i Bamble var Arbeiderpartimann og som sådan for en utbygging. Det dreide seg jo om arbeidsplasser! Dessuten kunne han i en førstesideartikkel i TA utbasunere at "Bare Statoil vil få bygge på Rafnes"! Det var den artikkelen jeg fikk øye på en natt som jeg skulle rydde unna noen bunker med aviser og legge dem sammen med andre, enda eldre. En artikkel fra mer eller mindre akkurat et år tidligere lyste mot meg - den som jeg allerede har nevnt. Blikket mitt falt nå på førstesiden av det som skulle bli neste dags avis. Der stod: "Ordfører Bohlin ønsker Hydro og Saga velkommen til Rafnes!" Hydro var halvstatlig men Saga var helprivat. Og slik ble det. Statoil, Hydro og Saga var med om herligheten. Ingen husket lengre ordfører Bohlins bastante løfte fra fjoråret. Litt etter ble samme Bohlin nominert på en sikker plass på Arbeiderpartiets Telemarksliste til Stortingsvalget og sluttet sin politiske slangemenneskekarriere som fetert stortingsmann. Slik kan det gå.

Jo, politiske slangemennesker finnes i alle leire og av alle politiske sjatteringer. Donald Rumsfeld var også en flittig gjest i Bagdad i hin, gode dage og meddelte Washington at Saddam, se det var en grepa kar som man kunne gjøre business med! Slikt avferder naturligvis Mr. Rumsfeld bryskt i dag. Det passer ikke inn i bildet av ham som en ærlig og rettfram politisk kannestøper som kun vil fremme USAs sak i verden… nei, hva sier jeg? Som vil pusse lykteglasset til Fyrtårnet for Demokrati og Frihet her i Verden!

Det blir straks den ellevte september 2003 og det er to år siden de to flyene braket inn i tvillingtårnene til World Trade Center - en hendelse som jeg som mange andre fulgte med i direktesending uten å riktig kunne begripe det jeg så. En slags merkelig blanding av isnende skrekk og av - ja, opphisselse, fordi det var som en film og man visste at det var historisk og man syntes det var horribelt og man var offer for tusen forskjellige og motstridende følelser.

Det var også den ellevte september 1973 da Salvador Allende ble myrdet i Chile, med god hjelp og støtte av USA. Det er alstå tretti år siden og derfor tjueåtte år mellom de to hendelsene. Ikke særlig lang tid, historisk sett og allikevel var det en hendelse som var glemt av mange. Blant amerikanske medborgere har det vel aldri vært spesielt mange som har visst om det i det hele tatt, kanskje.

Men sett at vi hadde hatt en bedre historisk hukommelse enn den vi har, amerikanere inkludert, ville det da ha vært mulig for ikke-president Bush å overøse sine medborgere med slike oppblåste og nesten innholdsløse propagandafloskler som han gjør? Kunne en klisjé som at USA er Verdens Fyrtårn for Frihet og Demokrati ha gått hjem da? Visst er det et demokrati, slik det nå en gang står til med den demokratiske idéen i dag, halvdød av åreforkalkning som den er, smått råtnende av liggesår på pleiehjemmet, med langt framskriden senilitet. Men om man ser litt nærmere på USAs historie, så skal man jo være temmelig blind og naiv og dessuten uvitende om man ikke ser at deres historie har sine mørke flekker, slik alle demokratier har det. Problemet med mange amerikanere er kanskje at de helst ikke vil tro det. De vil leve med sin illusjon om at USA er som et søndagsnummer av Det Beste fra femtitallet. Samtidig smuldrer samfunnet opp rundt dem og stadig flere havner i fengsel og stadig flere går amok. Og i småbyene klasker folk hverandre hjertelig og glisende jovialt på skuldrene og Hi, Bober og Hi, Janer hverandre dagen lang og amerikanske flagg henger overalt og alle ler og er vennlige og hjelpsomme og bak den hvitmalte fasaden lurer noe mørkt og skremmende som i en roman av Stephen King, noe som hvert øyeblikk kan bryte seg løs fra de idylliske skyggene og rive, slite, brenne, myrde, drepe, herje!

I slike idyller trives de politiske slangemenneskene utmerket.

Hvordan står det til i idyllens Norge?

Wilfred Hildonen
Viseu 10 sept 2003
posted by Unknown at 11:02 p.m.

Dårlig humor

90 % eller mere av dere som leser dette, sitter antagelig foran en PC med operativsystemet Windows. Jeg tilhører de resterende 10 % som bruker en datamaskin som bygger på en annen plattform, som det heter. Det finnes flere, men blant disse er vel Macintoshdatamaskinene de mest kjente - eller ganske enkelt Mac blant venner og fiender.

Årsaken til at jeg etter å ha forsøkt å sove uten å lykkes, stod opp for å skrive ned noen tanker om dårlig humor, er at en eller annen sendte meg en link til en såkalt Flash-film som man kan se via sin nettleser. Denne framstilte en frustrert datamaskinist som uttrykte sin ergrelse over Mac, dette ment å være gjort på en morsom måte. Feilen var bare at jeg som kjenner Mac ikke så noe morsomt i det hele, da mannen øyensynlig hadde forsøkt å få Mac'en til å fungere som en PC med Windows og det kan jo umulig gå bra. De fungerer på forskjellige måter, hver med sine fordeler og sikkert også sine ulemper, men disse jevnes med tiden ut, ettersom begge plattformene tar de gode idéene fra opponenten, om man kan si det slik. En del særegenheter sitter igjen og tar man ikke hensyn til disse, er det jo klart at man blir frustrert, men om man vil gjøre seg morsom ved å framstille dette som om at det ene operativsystemet er mindreverdig på grunn av at det ikke fungerer som det andre, så lager man ikke særlig bra humor.

Jeg føler meg fristet til å nevne et eksempel. Denne personen raljerte over at han ikke kunne slå av en musikk-CD som begynte å spille automatisk da han hadde satt den inn i Mac'en. Vel, hvis han ikke ville spille den, hvorfor satte han den da dit, kan man jo undre over, men saken er den at det naturligvis er enkelt å slå av den. Jeg kjenner ikke til MacOSX som den helt nye generasjonen heter, men før gikk man til kontrollstripa og klikket på CD-symbolet der og valgte Shut Off eller hva den norske oversettelsen måtte være. Ellers kunne man jo bruke lydreguleringstastene på tastaturet for å dempe lyden, kanskje? Eller man kunne markere CD-symbolet på skrivebordet og trykke Apple+E og skyte ut CDen slik - om man rett og slett ikke velger å bruke Eject-tasten på tastaturet, hvilket jo er det enkleste. Og slik kunne man fortsette.

Det verste er jo at slik dårlig humor påvirker folks holdninger. Om vi fortsatt holder oss til PC kontra Mac, så vil jo naturligvis de fleste PC-brukere anta at dette mennesket vet hva han snakker om, da det blir framstilt som slik, til tross for den humoristiske presentasjonen. La meg med en gang si at det motsatte også gjelder. Mange fordommer om PCer og til og med om brukerne av disse blir opprettholdt av Mac-brukere. Disse fordommene bygger kanskje på noe som delvis kunne ha hatt et gyngende grunnlag i realiteter, men som etterhvert har blitt forbisprunget av tiden og utviklingen. Man kan være kritisk til Microsofts monopolstilling og den måten selskapet bruker denne stillingen, men det bør jo ikke råde tvil om at det blant de menneskene som utvikler operativsystemet Windows, befinner seg en god del høyst intelligente og kreative mennesker som er interessert i å yte sitt beste. Det er heller ikke tvil om at det utvikles bestanddeler til datamaskiner som betegnes som PC og som er av den høyeste kvalitet. Blant PC-brukere finnes noen av de smarteste menneskene som noensinne har plundret med en datamaskin og de sier med rette at de foretrekker en PC framfor en Mac, fordi de føler at de da har mere styring over hva de kan få maskinen til å utføre, ja, de kan bygge den opp selv av et stort utbud av ulike komponenter som finnes å få kjøpt. En Mac får man ta som den er da den i sin helhet produseres av Apple. Men når vanlige PC-brukere påstår at man ikke kan forandre noe på en Mac og at man ikke har kontroll over den, da begynner det å bli komisk. Disse mindre geniene som bygger sine egne maskiner og konfigurerer sin maskin til å bli ganske så nøyaktig slik de vil, besitter en omfattende kunnskap om den nødvendige teknikken og også om forskjellige kodespråk, noe en vanlig PC-bruker ikke har, og dermed kan han eller hun gjøre like så lite som en Mac-bruker, og kanskje mindre. Man kan naturligvis forandre på en Mac. Man kan installere forskjellige elementer og bytte ut andre og dette er stort sett enklere på en Mac enn på en PC. Om man har lært seg det kodespråket som anvendes på en Mac, kan man naturligvis gjøre en del endringer også slik. Det er nok enklere på en PC, men begge bygger i grunnen på de samme grunnleggende prinsipper.

Dette bare for å gi noen eksempler på hvordan fordommene forvrenger realitetene.

Men dårlig humor begrenser seg dessverre ikke til dette. Da jeg bodde i Sverige måtte jeg jo tåle alle mulige slags "norskevitser" og det ble jo ikke bedre av at man stort sett hadde hørt dem før som "svenskevitser". I tillegg til dette hadde de fleste svensker for seg at alle nordmenn snakker som Osloensere, det vil si at man går opp i hvinende falsett på slutten av setningene og som Finnmarking gjør man jo tvert om, avslutter setninger i en heller mollstemt mumling, to oktaver under en Osloenser. Ikke nok med dette, så måtte man orke å dra på smilebåndet når svensker fant ordet "akkurat" å være ustyrtelig morsomt. "Nettopp" svarte jeg som regel, men det forstod de jo ikke. Jeg vet ikke, men ikke synes jeg "precis" er noe som får meg til å knekke sammen av latter. Ikke noe annet svensk ord heller, men det kan jo muligens komme av at "jag talar svenska om inte flytande, så i alla fall bättre än hur bra dom flästa svenskar talar eller förstår norska, vilket ju är nog så lika med noll". Svenskene synes at norsk er morsomt fordi det er så likt men har andre ord, liksom. Jojo.

Det kan lages god humor av to språk som står hverandre så nært, nettopp at det finnes ord som skrives likt, uttales likt og ser like ut, men som har totalt forskjellige betydninger. Ut av dette kan det oppstå morsomheter, men det kreves at man har kunnskap om begge språk.

I det hele tatt bygger god humor på at man virkelig kjenner til det man bygger sin humor på. Dårlig humor bygger igjen på at man enten ikke kjenner til det man gjør seg morsom over og istedet utgår i fra eksisterende fordommer og bidrar til å forsterke disse, eller man kjenner til realitetene men av ulike årsaker velger man å bortse fra disse og bygge sin humor på fordommer. Ofte fordi det er det enkleste.

Man tar på seg en idiotisk parykk, sverter et par tenner og farger kinn røde og kler på seg klær som ikke passer og så legger man seg til en eller annen unaturlig gange, setter tenna på tørk og forvrenger stemmen sin og snakker unaturlig høyt på en eller annen dialekt som man bare kan så måtelig - og vips så er man komiker.

Man gjør seg morsom på bekostning av andre. Man fremhever skavanker og svakheter hos andre og vi flirer oss rått fordervet. Mobberen i oss stikker sitt stygge, flirende tryne fram; æ bæ, du er ikke som oss, gå og gjøm deg! Hahaha! Det er i verste fall rasismens humor og finnes det noe som er mindre morsom enn den?

Dessverre, jeg fikser ikke å så mye som dra på smilebandet av rå og folkelig humor som handler om hudfarge og dårlig språkbeherskelse, om det aldri så mye sies at også de det handler om, ler med. Javisst ler de med. Det vet jeg så godt, da jeg var et mobbeoffer i tidlige skoleår. Det finnes to effektive våpen mot dette; bli outsider, the Bad, Bad Boy or Girl, eller vær den første til å le av deg selv. Vær den første til å finne på vitser om deg selv.

Slik fødes faktisk stor humor! Via den får vi syn på sider av oss selv som kanskje ikker er så sympatiske som vi vil, men som er vanskelig å forandre. Men humor, god humor, kan klare biffen, i alle fall over tid. Latteren er et av de sterkeste våpnene vi har og derfor burde vi bli mere bevisst hvordan vi velger å bruke den og mot hvilke vi retter den. Om vi retter lattervåpnet mot oss selv, kan det fungere som en slags renselse, en katharis. Vi får dessuten en nødvendig avstand til det som ikke er så sympatisk i oss selv og kan dermed fjerne oss fra det, fordi det mister sin kraft i det det blir overrislet av en hjertelig latter.

Fleksnes gjorde mere for å forbedre nordmenn enn Peer Gynt!

Wilfred Hildonen
Viseu, natt til 9 sept. 2003
posted by Unknown at 4:56 a.m.

Når Torstein Torsk taler

På svensk blir en horekunde kalt for en torsk. Jeg vet ikke om man bruker den samme betegnelsen på norsk, men jeg finner den passende, kanskje fordi jeg er allergisk mot fisk?

I en debatt som herjet rundt på innsenderspaltene i den avisa i Finland som jeg tegner for, Hufvudstadsbladet, ble prostitusjon som en hvilken som helst akseptabel løsning på forholdet mann/kvinne foreslått. Den som fremholdt dette er en vitenskapelig skolert herre som nok ikke er noen torsk selv, etter alt å dømme, men som har forelsket seg i den - etter min mening - kvasivitenskapelige overbevisningen om at verden ville bli så meget bedre om vi kuttet ut alt føleri og innrettet oss fornufts- og hensiktsmessig i den. Naivt. En halvt forblindet religiøs tro på den vitenskapelige Fornuft som verdens Frelser.

Jeg tok opp hansken og satte meg grundig inn i problemet ved å søke etter all tilgjengelig litteratur om emnet, samt at jeg også søkte opplysninger på Internett, hvilket ledet til at jeg rett etterpå kjøpte en datamaskin selv, da jeg innså at dette Nettet kunne brukes til mangt og meget. Detaljene i debatten skal jeg ikke gå inn på her, men bare nevne at min hovedopponent til sist måtte innrømme at kan hende Hildonen hadde rett og at han hadde vært noe for rask til å trekke de slutninger han hadde gjort.

Nå har det dukket opp en ny debatt i Finland om samme tema, fordi riksdagen der faktisk diskuterer å følge etter Sverige; altså ved å forby kjøp av seksuelle tjenester. Da våkner de gamle hannene opp! Nei og nei, utbrister de i bekymret kor, dette må vi absolutt ikke finne på å gjøre, fordi prostitusjonen da vil bli tvumget under jorden og tenk da på de stakkars prostituerte som på den annen side aldeles ikke er slike ofre som forterskede kvinnesakskvinner og representanter for den uhyrlige ekstremfeminismen vil la det gjøre gjeldende. Og tenk på de stakkars handicappede! Hvordan skal de få dyppa'n om ikke de kan gå til Glade Bertha nede på hjørnet? Ja, det kommer til å bli forferdelige tilstander og mange uskyldige kommer til å lide, da altså først og fremst de stakkars prostituerte som allikevel ikke er så mye ofre som det påståes, også de stakkars handicappede, da. Empatien flommer over avissidene og nestekjærligheten lyser og varmer frosne sjeler. Jajamen sann!

Jeg vet ikke. Det lukter ille når disse gubbene begynner å svamle om selvstendige kvinner som står til tjeneste med seksuelle tjenester ut i fra at helt rent forretningsmessig perspektiv og som man samtidig skal synes synd på fordi de tvinges under jorden og blir ofre for halliker og alskens mafia og alt det som vondt og ille er. Samtidig yrer de i ørska om at disse er noen riktige barmhjertige samaritaner som tar seg av de handicappedes behov. Man får lyst til å spørre om dette også gjelder de handicappede kvinnene? Og svar skal man nok få! Joda, så klart at herregud visst burde det jo finnes menn og gutter og i det hele tatt, her skal det knulles over en lav sko! Ikke noe moraldikkedarier her! Fjols! Fruentimmer! Fnys! De er mann, sier De? Usj og usj! Enda et offer for ekstremfeminismens hjernevaskerretorikk!

Virkeligheten taler noe i mot disse gubbene. De selvstendige og sterke forretningskvinnene viser seg å være et lite mindretall på rundt 15 %. Om man regner optimistisk. Resten har vært mishandlet og misbrukt på ymse sett i barndom og ungdom og fått et noe forvrengt og usunt syn på seg selv som menneske. Majoriteten av de prosituerte gjør det også av fattigdom eller for å finansiere sitt rusmisbruk. Majoriteten av kundene er gifte menn…

Det er altså langt mellom Glade Berthaene på hjørnene. Men se, det bekymrer ikke Torstein Torsk og hans forsvarere. Nei, da er de heller litt bekymret over hvordan det skal gå med de stakkars handicappede - mennene. Jeg har bodd i horestrøk og jeg har hatt horer som naboer, men jeg har til gode å se en eneste, liten låghalt, rullestolsbunden kunde komme trillende på gata for å vrake og velge i utbudet. Heller kom ingen slike og banket på hos naboen. Det her med de handicappede er rett og slett en arrogant fornærmelse mot de handicappede som også i flere tilfelle har sagt i fra om nettopp dette; at de ikke vil se seg brukt som slagtre i en slik debatt.

En annen sak er at disse gubbene gjerne angriper de som er uenige, for å være forkvaklede moralpredikanter om de da ikke er like forkvaklede feministkjerringer. Det gjennomsyrer deres innlegg at de liksom er fordomsfrie og har et ærlig og mandig syn på dette med seksualitet. Jaha, så hvorfor lusker alle de horekunder jeg har sett - og det er ikke få - bort med halen mellom beina? Hvorfor ser de skamfullt ned i bakken eller vender blikket bort når man ser på dem? Har de ikke bare hatt eller vært på vei til et ærlig og redelig knull som de har betalt eller skal betale med rede penger? Mens kona venter der hjemme med barn og unger og kjerringmas. Og det her er unge menn, kjekke menn, menn i den yngre middelalder, menn med biler og mobiltelefoner. Neida, ingenting å skamme seg over, det, at de kjøper et knull mens kona sitter hjemme.

Jeg synes ærlig talt at det virker ganske så begredelig og ynkelig og svært lite mandig. De drar ikke bare skam over seg selv, men også over oss andre menn, over alle kvinner og over alt som har med seksualitet å gjøre, så joda, visst har de grunn til å skjemmes - og innerst inne vet de det så inderlig godt. Den bragden de har utført eller står i ferd med å utføre, er sannelig ikke mye å skryte av. Kjøpe seg et knull! Burde Knullkjøpermedaljen innstiftes?

Torstein Torsk avviser også alle påstander om at han deltar i et maktspill og om det er noen som har makt, så er det jo kvinnen som kan lokke med det som han så gjerne vil ha, som kan avvise ham og avspise ham. Torstein forstår ikke det her med makt, nei. Vel, straks penger kommer mellom oss mennesker, så inntrer det et maktforhold. Det kommer vi ikke utenom. Normalt sett spiller vi på likefot, menn og kvinner, i alle fall på så mye like fot man kan være i denne verden, slik vi nå en gang har innrettet oss i den. Når det gjelder det seksuelle lar vi oss involvere i et komplisert spill der reglene skifter hele tiden, alt etter hvem som spiller og under hvilke omstendigheter. Men det er minst to spillere involvert og begge stiller med samme rett; retten til å akseptere og gå videre eller å avvise. Men der hvor den ene velger å selge sin kropp og den andre velger å kjøpe retten til å benytte denne, der veltes spillet overende. Den som betaler, kjøper seg altså en rettighet, retten til å benytte seg av en annens kropp for å tilfredstille sine fysiske, seksuelle behov. Gir ikke rett en form for makt, om jeg tør spørre? Den som akspeterer pengene har ikke lenger rett til å avvise. Den har solgt retten - makten - over sin egen kropp for en sum penger. Nå kan de ikke lenger avvise og avspise ham, kvinnene. Jeg synes det er ganske klart. At prostituerte avviser kunder, regner jeg ikke som et vettig motargument. Vi snakker om hva som skjer i det pengene skifter eier.

Torstein er naturligvis også et ynkelig offer, ja, kanskje i langt større grad enn hun er det. Det er en ynkelig mann som må kjøpe seg makt.

Det finnes imidlertid de Torsteiner som skryter av hvor lett de kan ragge opp damer og de gjør det også, ved hjelp av penger som de strør rundt seg og ved hjelp av den utstrålingen som penger og makt gir. (Men at penger skal ha noe med makt å gjøre når de kjøper seg knull, det kan de ikke forstå.) Nåvel, ynkelige er de allikevel i all sin maktfullkommelighet. Er de stort annet enn glatte fasader rundt - ja, hvem vet egentlig rundt hva? Finnes der noe der inne? Er det noen hjemme? Finnes der noe virkelig stort, noe å være stolt av hos en slik person?

Men det er ikke bare det. Uansett hvor frisinnede vi gjerne vil være, så kommer vi ikke utenom Bøygen. Prostitusjon forurenser. Det er ikke trivelig å vankes i et horestrøk og jeg tror ikke det ville bli så mye triveligere om der fantes lovlige bordeller. Se, Torstein Torsk lider som oftest av et indre handicapp, noe som gjør at han så lett kan gå og kjøpe seg et knull under lunsjpausen og etter jobb gå hjem til kona som ingenting hadde hendt - han lider av manglende empati. Nå, hva er nå det for noe fjams? fnyser Torstein. Jo, du mangler medfølelse. Du mangler rett og slett evnen til å sette deg inn i andres situasjon - og det, ja det gjør at når horder av slike som deg vandrer omkring i et strøk, så sprer dere utrivelighet rundt dere. Rent bortsett fra at dere antaster alle kvinner dere ser med frekke forslag og spørsmål om pris og så videre. Når man da i tillegg har mengder av kvinner som mangker respekt for seg selv og som ofte går på rusmidler for å holde ut det livet de lever, så sier det seg selv at strøket blir mindre trivelig etterhvert.

Så bør vi da forby dette snuskeriet? Ja, hvorfor ikke? Er det noe å samle på, noe å ta hensyn til? Spørsmålet er vel egentlig om vi burde forby begge deler, både kjøp og salg? Det siste med henvisning til et rettferdighetsperspektiv, men også for å unnvike å stemple kvinnen som offer og bare offer. Det kan umulig være bra, det heller, selv om man ikke skal bortse fra at her finnes ofre - for det gjør det - og være beredt til å hjelpe og støtte dem, men allikevel synes jeg at når det kommer til Loven skal vi alle stå ansvarlige. Samfunnet burde si i fra at dette aksepteres ikke. Dette regnes for å være under menneskelig lavmål. Ingen har rett til å selge retten til å bestemme over sin kropp og ingen har rett til å kjøpe denne bestemmelsesretten, hverken for et kortere tidsrom eller for livet.
posted by Unknown at 11:33 p.m.