Hva er meningen?

Neida, neida, jeg skal ikke gi meg ut på å beskrive meningen med livet, hensikten med vår eksistens, Gud, universet og alt som finns og hvorfor.

Jeg har bare kommet til å tenke på hvordan enkelte mennesker på død og liv anser at alt hva vi gjør skal være så hensiktsmessig som mulig. Til nytte. Er dette noe sosialdemokratisk eller er det ganske enkelt en nordisk egenskap, lutheransk? Vestlig? Nord-europeisk?

Under en bilferd på Vestlandet, nærmere bestemt innover Hardangerfjorden mens epletrærne blomstret og skjære, skjøre kronblad stod i vakker kontrast mot irrgrønt vårgress og isblått fjordvann, for ikke å glemme de isgrønne vannkaskadene som kastet seg ned fra kritthvite breer som lå som grafiske snitt mot en dypblå himmel, da var det at en sosialdemokratisk tanke slo meg: Men er dette til noen nytte, da? Ja, rent bortsett fra eplene som riktignok ikke klarer seg i en markedsorientert, ny verden. Og fjellene på Hardangervidda? Er det egentlig noen vits med at de bare ligger der og tar opp plass, svære som de er? Burde man ikke kunne knuse dem alle og selge dem som singel, ja, endog sand? Hva skal Norge med alle disse fjellene? Andre land klarer seg utmerket uten og ikke er de heller noen grønne lunger slik som skogene. Unyttige steinsamlinger, det er hva de er.

Nå, jeg innså at det var en sosialdemokratisk tanke og ikke slik jeg normalt tenker, hvilket er fullstendig uten partitilhørighet. Sosialdemokratiske tanker utmerker seg ved at de kretser rundt det praktiske og det nyttige. Til sitt bruk kan de være gode og - ja, nyttige - for samfunnet i sin helhet, men om de vokser utover sine grenser og angriper områder hvor de ikke har noe å gjøre og absolutt ingen forutsetninger for å begripe seg på, kan de være til stor skade.

Da jeg vendte tilbake fra mitt første og største vandrereventyr, møtte jeg denne måten å forholde seg til livet på; den hensiktsmessige. Ja, jeg møtte den også under selve eventyret, forresten - men før jeg går inn på detaljer, la meg bare gi en kort bakgrunn.

Da jeg var 25 bestemte jeg meg for at nå ville jeg se mere av verden enn Norden og knapt nok det, koste hva det koste ville. På grunn av at jeg ikke hadde noen som helst holdbar yrkesmessig bakgrunn og/eller utdannelse, fikk det heller koste mindre, ja, helst ingen ting. Jeg hadde dessuten brutt opp fra mitt første ekteskap og flyttet til en for meg fremmed by og selv om det hadde lykkes meg å skaffe en slags jobb og et krypinn, så hadde jeg knapt noen eiendeler å snakke om. Det mest verdifulle jeg hadde, var et stereoanlegg. Dette sørget jeg for å få solgt og det var den summen som ble mitt grunnlag for å gi meg i vei. Om jeg skulle ha tenkt fornuftig og ventet til jeg hadde spart sammen nok penger, så skulle jeg garantert ikke ha befunnet meg langt fra utgangspunktet i dag, de sosiale og økonomiske forutsetningene mine tatt i betraktning. Den som intet vover, intet vinner. Friskt satset er til halvparten vunnet. Lykken står den kjekke bi. Hej och hå, Jungman Jansson!

Etter å ha trampet rundt i stort sett de fleste av vest-Europas større land i noen uker, hadde jeg havnet på det greske fastlandet. Jeg bad om at noen penger jeg hadde til gode skulle bli sendt til en poste restante-adresse der, men dette skjedde aldri på grunn av misforståelser, så der var jeg, på bunnen og blakk, men sola skinte, havet var varmt og strendene mange og lange og venner og flyktig kjærlighet møtte jeg overalt og alt ble skylt ned med den herligste peloponnesiske vin! Men av og til må man ha noen slanter for å klare seg så jeg så ingen annen utvei enn å forsøke å bomme meg fram nå og da. Yngre mennesker var de jeg henvendte meg til, spesielt de som syntes å ha en - hva skal man si - alternativ holdning til livet rent generelt? Noen tyskere så slik ut og gav meg da også noen drakmer men så ut som store spørsmålstegn og en av dem spurte: "Aber warum? Warum bleibst Du doch hier wenn Du kein Geld hast?" (Men hvorfor? Hvorfor forblir du her når du ikke har noen penger?")
Altså; "Hva er meningen?" med andre ord? Hva er hensikten? Hvorfor gjør du ikke noe nyttig i stedet istedet for å snylte på oss? Hva skal man svare på slikt? Noe om eventyret, mon tro? Tror ikke den hadde gått hjem, nei.

Men den helt store konfrontasjonen med det hensiktsmessige nytteperspektivet møtte jeg ikke før ved grensen mellom Sverige og Norge, da jeg sent en ettermiddag i oktober ble sluppet av ved en trailerkafé av en entusiastisk, middelaldrende svensk direktør i luksusbil som ikke kunne få nok av å høre om mine eskapader og så gjerne skulle ha gjort det samme, men, akk, nå var det for sent. Det var også han som henvendte seg til sjåføren i den første og beste norskregistrerte traileren med spørsmål om ikke han ville ta med seg sin unge landsmann som nå kom tilbake hjem etter sitt eventyr i fjerne land? Akk ja, svenskene er kanskje litt naive når det gjelder oss nordmenn…

Så satt vi da der, min landsmann og jeg og animositeten lå tykk i lufta mellom oss. "Nåh, å harru vært henne' a?", fikk han endelig tygd ut av seg mens han stirret dystert på asfalten framfor seg. Jeg skjønte godt at her ble bare de mest konsise og nøkterne svar akseptert, så jeg nøyde meg med: "Å, rundt om kring, mest i Hellas…" Kontrasten mellom den svenske direktøren og min landsmann kunne ikke ha vært større! "Nåh, å harru gjort der'a?" Igjen var det klart at her ble det spurt etter hensikten, nytten med et slikt besøk, spesielt som dette var utenfor fellesferiens strenge og moralske grenser. Men hva kan man svare på et slikt spørsmål? Mitt store eventyr smuldra til støv og ingenting i møtet med Hensikten, Nyttigheten. "Å du vet, var på stranda og bada og sånt…" ble mitt ynkelige forsvar for mitt livs dannelsereise. "Nåh, harru jobb'a?", kom det etter litt tygging på det. "Eh - jobb? Joda, så klart! Jajamen!" "Jah, for du må jo ha jobb vettø!" "Javisst, det er klart at…joda!" Det var liksom ikke noen vits i å si noe om at jeg såvisst ikke hadde noen jobb og heller ikke så mye som et sted å bo! Hva er vitsen med sånt, hæh? Ingen verdens ting! Slabbedask! Til all hell og lykke skulle han ned til Moss og ta ferga til Horten, så pinen ble ikke så lang for noen av oss.

Men så kan man spørre seg, hva er egentlig nytten med å bli født og sprelle litt før man sitter i rutinens garn; har den jobben man kommer til å ha livet ut, gift med to komma tre unger, personbil og husbankhus, fellesferie og kanskje fritidsbåt og hytte på fjellet eller ved kysten, ut på byen med gutta boys hver fredags- eller lørdagskveld hvor man gjentar de samme, gamle historiene om den gang da man enda hadde det artig hvilket som regel var under militærtjenesten, og besøk hos svigerforeldrene annenhver søndag, deretter pensjonsalder med rabatt og fritidsinteresser før man dør i hjerteinfarkt eller en annen folkesykdom. Hva er nytten med et slikt liv? Hva er meningen? Hva er hensikten?

Kanskje det ikke er noen hensikt med livet i det hele tatt og da burde vi jo gjøre mest mulig ut av det, søke opplevelser og nytelser som best vi kan mens vi kan. Da er livet en endeløs oppdagelsesferd, kun for å stadig oppdage det nye, forfriskende, det kuriøse, det som er annerledes enn det som var der vi var før, det grønn-lilla gresset på den andre siden av gjerdet og så videre.

Om hensikten med livet bare er å forøke oss, så må man jo si at det er ganske absurd og noe enkeltsporet og hva er så meningen med alle våre tanker, idéer og drømmer? Unyttig staffasje? En fristende løsning for den som innerst inne er redd for frihet og det ukjente. Alle angrep på dette kan beleilig avvises som fantasterier og vår fast sementerte posisjon kan forsvares med at vi såmenn er realister og ingen drømmere! Jojomen!

Om hensikten er noe mere, noe som er vanskelig å forstå og finne fram til, ja, da burde vi gjøre alt for å utvikle oss på alle plan og nivåer, bruke alle sider ved våre personligheter som vi har, sanse, oppleve, våge, begi oss ut på eventyr, samle oss, ta ansvar, begi oss ut på indre oppdagelsesreiser så vel som ytre, holde våre sinn levende ved hjelp av indre såvel som ytre stimulanser og inntrykk (neida, jeg tenker ikke på rusmidler) og sky rutinen, overvinne våre svakheter, kjempe mot det onde i oss, øke vår selvforståelse og vår forståelse av verden og de andre, våge å feile, la illusjoner briste og lære gjennom tap og smertefylt erfaring.

Jeg kan ikke hjelpe for det, men for meg syntes det andre alternativet - at hensikten er kun å forøke oss, utøke menneskeheten med et par nye eksemplarer av arten - å være det mest absurde mennesker hittil har kommet på! Allikevel forsverger mange til denne troen som de forsvarer febrilt mot alle angrep. For hva ennet er det enn en religiøs overbevisning bygd på et knippe urokkelige dogmer?

Da heller ingen hensikt i det hele tatt eller en dypere, delvis skjult hensikt som krever desto mere av oss.

Wilfred Hildonen,
Viseu 28.08.03
posted by Unknown at 6:21 p.m.

Kjøring i virtuelle landskap

Jaha, det har gått en tid og ikke et ord fra den mannen, så da har han vel ikke hatt stort på hjertet? Både og og det stemmer ganske så akkurat, men et lite men må der føyes til, da jeg absolutt har hatt mitt å si men i et annet forum, noe atypisk for en person som meg, kan hende, men dog ikke, for hvorfor skal man sette begrensninger , det være seg hit eller dit?

Det har seg nemlig slik at jeg elsker å kjøre bil. Ja, ikke skal jo et bevisst menneske i vår tid elske å kjøre bil. Bilismen er så absolutt av de onde ting her i verden og den spyr ut giftigheter i atmosfæren og dreper flere mennesker enn alle våre kriger og disse drapene pågår konstant, hver dag, over hele verden. I det du trekker pusten havner sikkert en eller annen uskyldig jævel under et brølende stålmonster , så sannelig er det ikke noe å elske, det å kjøre bil og ord som elske og hate blir da også misbrukt aldeles for mye som det er, så elske er nok noe overdrevet, men jeg liker absolutt å kjøre bil, ja, likefrem nyter av det, selv om jeg hele tiden moser et bran under hjulene og derfor kjører noe forsiktigere enn om jeg ikke skulle gjøre det, ja, i fantasien altså. Men det er bare slik at det ikke finnes noe som tømmer hjernen bedre enn noen mil bak rattet, da helst på en øde landevei av bedre kvalitet, tørr asfalt og bra lysforhold. Rene meditasjonen.
Nå, men dette har i alle fall ledet til at jeg ble fascinert av et dataspill som kalles Evolution2 4x4 og som handler om å frese rundt med såkalte SUVs og andre off-roaders på forskjellige baner som i og for seg er en slags små kunstverk, da de er små verdener i seg selv. Man er ikke begrenset til en bane, nemlig, men kan kjøre ut i terrenget og utforske det go der finnes utallige baner eller verdener og kommer stadig flere, da mange spiller bygger opp sine egne og laster dem opp på nettet slik at andre kan laste dem ned igjen og installere dem på sine spill. Så møtes man på Multiplayer-serveren på Internettet og tevler med hverandre eller bare prater i tjaterommet, om alt mellom himmel og jord, mens man forsøker å få orden på alle småungene som samles for å få ut sine frustrasjoner av ymse art, hvilket jo kan være ganske enerverende i lengden.

Og hvilke mennesker samles så om dette, spør sikkert noen seg - det må vel være en skikkelig gjeng med rånere, dette? Åja, de finnes, naturligvis, men vi har dirigenten for USAs kystvakts mussikkorps som også er en habil jazzmusiker. Så har vi en virkelig offroadracer fra Indonesia og hans unge, vakre frue som også er offroadracer, og begge er de musikere. Hun er fiolinist og musikklærer og han er cellist og komponist. Hovedcellisten i Hong Kongs symfoniorkester er en av de raskeste vi har der. Utenom disse finnes grafiske designere, trailersjåfører, collegestudenter osv, osv. Også jeg, da.

Ja, så har vi forskjellige nettsteder som er viet dette spillet, slik som mitt lags side - http://www.offroadgods.com - skapt av meg og vedlikeholdt og opprettholdt for det meste av meg. Et av de populæreste stdene er imidlertid Jag's på adressen http://jag24.com/teamnka/forum/. Og det er dit jeg ville komme. Man må naturligvis registrere seg for å delta i slike for a som dette og der ytrer jeg meg under navnet {OG}wilf lone wolf! Om hva? Tja, det er en endeløs bevissthetstrøm som flyter avgårde under et emne som har fått det passende navnet Bedazzled og Bewildered og som jeg har fortsatt i vårt eget forum under det beslektede Dazed and Confused. Titlene kanskje sier nok?

I alle fall, det skapende menneske kjenner ingen grenser og heller ingen hierarkier. Der hvor man befinner seg, skaper man, selv om det kan virke fullstendig meningsløst og hensiktsløst, men akkurat det kommer jeg til å ta opp i min neste tekst her - som ikke vil komme om så altfor lenge, nå da sommerens hete solhore har herjet fra seg og sinnene faller til ro og stemmes til høst og melankoli.
posted by Unknown at 12:56 a.m.