Generelt og individuelt

Det er ikke spesielt politisk korrekt å si at svensker er slike og slike og enda verre er det om vi begynner å omtale minoritetsgrupper på samme måte, hva nå de enten er i minoritet på grunn av sin religiøse tro, sine seksuelle preferenser eller sin hudfarge eller øyenform. Jeg understryker at jeg ikke spesielt tenker på noen nedsettende eller foraktfulle eller fordømmende bedømmelser av medlemmene av slike grupper, da det tvert om kan handle om overstrømmende positive slike, noe som ofte har blitt stemplet som ”omvendt rasisme”. Skepsisen mot slike generaliseringer, hva enten de måtte vær positive eller negative, må nok i overveiende grad betegnes som sunn, men allikevel tror jeg vi skal være forsiktige med å kaste ut ordtakets barn med vaskevannet, hvilket vi gjør om vi mener at generaliseringer overhodet er en vederstyggelighet og derfor bør bannlyses fra vår bevissthet. Mine erfaringer har fått meg til å innse at det ligger en slags sannhet bak disse generaliseringene og om vi lukker øynene for disse, risikerer vi samtidig å lukke øynene for en del av virkeligheten.

La meg ta svenskene igjen. I 1982 flyttet jeg til Sverige. Før dette hadde jeg nok trampet rundt i Europa og til og med bodd noen måneder på det greske fastlandet, samt tatt en mislykket tur til Egypt, men fortsatt holdt jeg imidlertid på at generaliseringer er av det onde og spesielt hva gjaldt svensker. Bevares, de tilhørte da tross alt så og si samme gruppe som oss nordmenn, språklig og kulturelt. Hvilken forskjell kunne det overhodet eksistere mellom oss? Jeg ble imidlertid snart nødt til å innse at det var noe jeg stanget i mot i Sverige. Dit hvor jeg kom, var et sted hvor det bodde grupper av forskjellige nasjonaliteter foruten nordmenn og svensker; dansker, finner og tyskere spesielt. Utover disse fantes det også noen enkelte amerikanere og briter og et par andre nasjonaliteter.
Motvillig ble jeg bare nødt til å innse at mange av de klisjéene vi har blitt flasket opp med når det gjelder forskjellige nasjonaliteter, faktisk så ut til å stemme. Danskene var blide og vennlige, mens finnene var noe mutte og innesluttede. Tyskerne forstod seg ikke mye på norsk humor, noe heller ikke svenskene gjorde, mens amerikanerne var åpne og joviale og så videre. Det vil føre for langt å gå inn på alle utterpede klisjéer som viste seg å stemme, noen mere mens andre stemte mindre og noen kunne strykes ut mens andre kunne føyes til. Et eksempel: jeg hadde levd under den oppfatning at dansker er noen glade og sprø anarkister, hele gjengen, men det er jo fullstendig feil. Faktisk kan de være ganske så kjedelige og snusfornuftige, men stort sett er de hyggelige, i alle fall.

Men hva i all verden er så dette? Det er jo fullstendig sjøsykt! Mannen vrøvler og spyr ut av seg den verste idiotien man har lest på lenge! Kan man få ham til å holde kjeft?

Jeg ber dere om å henge med litt til og kanskje det hele vil fortone seg noe mer fornuftig til sist. Takk. Jeg skal ikke vente lengre med å si at jeg etter en tid kom fram til at det må dreie seg om to forskjellige måter å betrakte mennesker på, da jeg jo naturligvis hele tiden så at det fantes ingen svenske som oppførte seg som en svenske når man ble kjent med vedkommende, like lite som man bør forvente seg å finne en god kompis i enhver nordmann man tilfeldigvis kan komme til å møte ute i verden. Tvert i mot er sjansen stor for at man snart nok finner ut at man har fint lite eller ingenting til felles med den tufsen! Kort sagt oppløser seg, som de fleste av oss vet, alle generelle trekk i et mylder av individuelle særtrekk når man kommer et menneske inn på livet. Disse særtrekkene igjen viser seg å være universelle, noe vi kan kjenne igjen i et hvilket som helst menneske uansett fra hvilken kultur og himmelstrøk det kommer fra. Dermed burde all rasisme fordufte som dugg for sola straks vi blir kjent med et menneske, noe som jo faktisk også skjer, ganske ofte. i alle fall hva angår den ene representanten for ”de fremmede” rasisten kjenner. ”Jo, Ali er jo grei han, men de jævla pakkisane ska’kke tru at de kan…”

Jeg tror vi igjen har kommet fram til en av disse tilsynelatende motsetningene som kun fortoner seg som motsetninger på grunn av vår måte å betrakte dem på. Noe nærsynt, kunne man kanskje si.

La oss si det slik; det ligger noe reelt i det generelle om vi innser at det er hva vi ser når vi betrakter mennesker på avstand, som en masse. Dette opphører ikke å være en del av en kompleks virkelighet, selv når perspektivet vårt forandrer seg i det vi nærmer oss menneskene som individer. Vi beveger oss fra det generelle mot det individuelle, med andre ord. Men om vi beveger oss tilbake igjen, fra det individuelle tilbake til det generelle, vil vi oppdage – om vi er ærlige – at det generelle ikke har forsvunnet, like lite som det individuelle forsvinner med økende avstand.

Det som skaper rasisme og diskrimenerende holdninger er når vi appliserer det generelle på individet og dermed fornekter dets menneskelige særpreg. Men, noe som ikke har blitt vist særlig oppmerksomhet, er hva som skjer om vi fornekter det generelle og kun aksepterer det individuelle. Kan det lede til misforståelser og misforhold som igjen faktisk kan slå tilbake og tvert i mot hva vi øsnker og håper, kan forsterke det rasistiske vrengebildet? Jeg mistenker at det kan det. Den som stanger mot det genuint annerledes til tross for at man er blitt opplært til å tro at vi alle er like, vil kanskje reagere med å vende seg mot det fremmede med aggresjon og aversjon.
posted by Unknown at 2:25 a.m.

Åndelige gravitasjonsfelt

En god venn av meg brukte for mange år siden et uttrykk jeg aldri hadde hørt før – åndelige gravitasjonsfelt. Hva i all verden er det for noe, undret jeg selvfølgelig og min venn begynte å forklare. Det dreier seg i all korthet om alle slags idéer, tankebygg og ideologier, alt fra religioner til kulturelle og politiske –ismer, alt som folk begynner å sverge til og slutte opp om. Det kan være kristendom eller sosialdemokrati, zen-buddhisme, marxisme eller ateisme. Det kan være en miljøbevegelse som Greenpeace eller det kan være de som påstår at teknikk og atomkraft er hva som vil bringe Paradis til jord om vi bare vil ta fornuften fangen. Det kan være hedonisme eller asketisme og det kan være panteisme eller monoteisme og det kan være liberalisme og det kan være konservatisme. Det kan faktisk være alt mellom himmel og jord.

Det som best kjennetegner et åndelig gravitasjonsfelt er hvordan mennesker stort sett reagerer når de – eller jeg burde nok si ”vi”, da ingen kan si seg fri fra dette – kommer i nærheten av slike. Vi er alle romfarere i det store åndelige universum og jo nærmere en menneskelig romfarer kommer et felt, desto sterkere påvirker dets graviatsjonskraft ham eller henne og vedkommende blir dratt enda nærmere feltets ideologiske kjerne, helt til man lander på overflaten og mister følelsen av, og snart også bevisstheten om, det store uendelige, åndelige verdensrommet der ute. Når dette inntreffer vil man snart begynne å identifisere seg totalt med det gravitasjonsfeltet man er blitt fanget opp av, på samme måten som vi identifiserer oss helt og fullt med planeten Jorden, ja, til og med hver eneste, lille flekk på denne hvor vi tilfeldigvis har blitt født.
Men ikke nok med dette. Snart begynner vi å betrakte det store, uendelige der ute med frykt. Det er jo så annerledes enn vårt trygge felt som vi kjenner så vel. Kanskje der finnes andre felt der ute, fullt av monstre som en dag vil komme i sine underlige farkoster for å invadere vårt felt og herske over oss! Ekle, grønne, små menn med antenner.

Vårt felt er vår sannhet. Denne må vi forsvare mot alle angrep fra det ukjente, det fremmede. Død over de fremmede! Død over fremmede tankeganger! Brenn bøkene deres! De er syndige og en vederstyggelighet innfor Herren, Vårt Felt! Ned med de vantro! Lenge leve sosialdemokratiet og jag borgerskapet på dør – eller la oss i det minste få en avtale med dem, en som holder! Kommunister! Usj! Og velferdsstaten undergraver vår styrke og vår forretningsstand og kun Det Frie, Globale Marked kan skape velstand! Den som ikke er med oss er definitivt mot oss og bør bombes til fornuft og godhet!

Som Douglas Adams opplyser oss om i Haikerens Guide til Galaksen, så er hemmeligheten bak kunsten å fly, ganske enkelt å bomme på bakken. For å klare det, bør man imidlertid forsøke å glemme hva det er man holder på med, nemlig å forsøke å lære seg å fly, hvilket man altså bare kan lære seg ved å kaste seg ned mot bakken og forsøke å bomme på den.
Omtrent like vanskelig er det å unnvike å bli fanget opp av åndelige gravitasjonsfelt. Allikevel synes jeg vi bør forsøke, i det minste.
posted by Unknown at 1:30 a.m.

Om å bekjempe terrorisme

Det kriges mot terrorisme og terrorister kriger mot – ja, hva, egentlig? Målene deres, hva det enn gjelder våre egne, europeiske terrorister i nåtid og fortid, eller de nå aktuelle Al Quaeda og andre likesinnede, synes å drukne i et hav av meningsløst vold og grenseløst hat. Målet er å spre terror, javel, men hvorfor? Hva vil de oppnå med det?

Uansett hvordan vi vrir og vender på det, kommer ethvert noenlunde sunt og avbalansert menneske fram til at det er sykt, pervertert, galt. Det er liksom et gap åpner seg foran oss om vi forsøker å forstå terroren som en målrettet handling, et gap hvorfra en blodsvart, tjukk røyk velter opp og skjuler den andre siden.
Å myrde mennesker som aldri har villet noe vondt, voksne, menn, kvinner, barn, gamle, kristne, ateister og muslimer, alle hulter om bulter, uten utskillelse, uten hensyn til individuelle særtrekk, bare for å spre skrekk, skremme mennesker til underkastelse – hvordan kan mennesker som har noen idé utover det å kare til seg så mye brutal makt som mulig, se noen som helst mening med slikt? Det er det som er den store gåten. Allikevel påstår de seg å kjempe for idéer, for saker, mot det de påstår er ondskap, maktmisbruk og undertrykkelse. Et eller annet sted må det ha kortsluttet fullstendig hos disse menneskene. Noen annen konklusjon er ikke jeg i stand til å komme fram til.

Men kommer vi noe lengre om vi stopper der, om vi nøyer oss med dette? De er gale, onde udyr som må stoppes til enhver pris. De er skadedyr som må utryddes, koste hva det koste vil. Omtrent slik tenker kanskje George W. Bush og hans like, kan man anta. I alle fall appellerer de til lignende tankeganger. Et gammelt makthaversk trick er jo å demonisere fienden for slik å samle sine undersåtter under sine maktfullkomlige vinger, men her behøves sannelig ikke mye demonisering.

Noen få fornuftige mennesker forsøker å si at vi må se på årsakene som driver folk til slike vanvittige handlinger som terrorisme er og at vi må satse på dialog istedet for brutale maktmidler. De blir som regel møtt av et opprørt hylekor som roper opp om Chamberlainske idioter og at bare tanken å skulle forhandle med terrorister er motbydelig. Men har de nevnt at man bør forhandle med terroristene? Om de har gjort det, fortjener de kanskje å bli kalt livsfjerne idioter og det som verre er, men jeg har ikke oppfattet at noen skulle mene at vi bør forhandle med terrorister. Å forsøke å forstå hvorfor et fenomen oppstår, er høyst sannsynlig den mest effektive veien til å finne metoder for å hanskes med fenomenet. Å påstå noe annet er da heller livsfjernt idioti, i mine øyne.

Grunnen til at det hyles opp, er nok ikke noe annet enn at man kjenner en ubestemt irritasjon – det begynner å klø et sted i ens forsvarsverker, uten at man så langt har blitt seg riktig bevisst at det klør. Man blir bare irritert og gir seg hen til gode, gamle klagesanger. Det er enklere slik enn å måtte forsøke å forstå hvorfor det klør. Det klør fordi de som begynner å snakke om at det kan finnes årsaker til slike uhyrligheter som terrorisme, i samme stund også sier at det kan angå oss, at det er noe vi kan gjøre noe med. Nei, nei, ikke skal vi bry oss! Vi har det bra som vi har det og vær så vennlig å ikke forstyrr vårt velbefinnende det minste, takk!
Det er rett og slett for brysomt og slitsomt å skulle behøve å forstå og søke etter årsaker. Det er enklere å rive opp skytejernet og fyre i vei og håpe på at man dermed har klart å ta kverken på faenskapet en gang for alle, ikke sant?

Det påminner meg litt om en venn av en venn som en gang for et par tiår siden stappet i seg altfor mye giftig sopp som gav ham hallusinasjoner. Ved et tilfelle trodde han at den skinnbarlige Satan selv var i hælene på ham, men heldigvis oppdaget han at han hadde Lykkestøvlene sine på seg og med de kunne han springe veldig, veldig fort. I det han sparket fra for å få opp farten, kom han imidlertid til å sparke Faen i det stygge trynet hans og til hans store forbauselse men også uendelige lettelse, tok dette kverken på djevelskapet. Min venns venn var fra seg av lykke og kjente en salig fred sige innover seg. Ondskapen var jo herved utryddet!
Det hører dessverre med til historien at han etter dette gikk inn i en slags psykose. Hvorfor? Jo, han klarte ikke å takle den virkeligheten som møtte ham da rusen dabbet av, en virkelighet hvor ondskapen var høyst tilstedeværende, til tross for hans mirakuløse fraspark.

Montro når Bush vil komme til samme erkjennelse?

Nei, naturligvis skal vi ikke forhandle med mennesker som hengir seg til vanvittige blodsdåd, men vi bør søke å forstå hvorfor slikt kan skje om vi noensinne skal ha noe håp om å komme terrorismen til livs. Det er bare det at vi da kanskje vil finne svar som går tvers i mot hva vi hittil har trodd på og basert våre liv på. For eksempel at vår vestlige velstand bygger på ran, vold og undertrykkelse. Jaja, det gjelder antagelig alle mektige riker opp i gjennom tidene, men det forandrer ikke en sørgelig kjensgjerning, det at andre også har gjort seg skyldig til det samme.
Den dialogen som bør oppstå er med fornuftige mennesker som lever under de samme forholdene som de som synker hen i terrorismens galskap gjør. Det er de det bør forhandles med – men de har kanskje også noe å si som ikke passer våre makthavere å høre, så derfor tordner heller kanonene og detonerer bombene og drukener alt i sin infernalske støy.
posted by Unknown at 12:55 a.m.

Kunsten å slenge argumenter i hodet på hverandre

Jeg tror det var antroposofgrunnleggeren Rudolf Steiner som en gang sa at diskusjon egentlig er et tegn på uvitenhet. Ingen jeg har nevnt dette til har sagt seg enige og har vel heller protestert høylydt, men jeg finner det egentlig ganske logisk.

Tenk nå bare etter; hvis vi alle kjente til den absolutte, fulle, hele og komplette sannheten om alt, hvilken vits ville det da være å diskutere? Alle ville jo bare nikke og si at, jahapp, slik er det, det stemmer det, ja, ingen tvil om den saken, nei. Men det kan jo hende at folk blir noe forurettet fordi de dermed blir kalt for uvitende og det vil man jo ikke ha sittende på seg. På den annen side var det ett eller annet vist menneske som sa at et stort skritt på veien mot visdom og erkjennelse er når man begynner å innse hvor lite man egentlig vet. Så vi diskuterer fordi vi egentlig ikke vet. Jeg påstår dette og du påstår at det absolutt ikke stemmer, da det tvert i mot forholder seg slik. Deretter, om vi er noenlunde siviliserte og kan kunsten å beherske våre lavere impulser, vil vi forsøke å underbygge våre påstander med argumenter. Dette kan utvikle seg til en interessant og utfordrende kunst – men handler det egentlig om noe annet enn å slå hverandre i hodet med de tyngste og mest vektige argumentene, å målbinde hverandre? Til syvende og sist snakker vi vel som oftest forbi hverandre og er mest opptatt av å oppdage logiske brister og sprekker i den andres argument, hvilket ikke behøver å være så ille, snarere tvert i mot, men om vi blir drevet av mindre hederlige ønsker som for eksempel nytelsen av å ha kunne slå vår opponent til bakken med et riktig batteri av slagkraftige argument som riktig raserer den andres vaklevorne byggverk, hva har vi egentlig oppnådd da?

Diskuterer vi fordi vi vil vinne diskusjonen og hva er egentlig vitsen med å vinne en diskusjon? Burde ikke den egentlige drivkraften bak vår stadig tilbakevendende lyst til å diskutere, være et ønske om å nærme oss det som er sant? Det kan hende, men det virker unektelig som om en slik edel impuls blir forstyrret av et knippe lavere; en lyst til å ville dominere, briljere og å hevde seg på bekostning av den eller de svakere. Med retten følger gjerne makten. Jeg har rett så det er jeg som bestemmer.

Men bak dette synger ekkoet fra det pilatuske spørsmålet: Sannheten, hva er den?

Noen hevder hårdnakket at det finnes en evig, uforanderlig og udelt sannhet mens atter andre like heftig vil bestride dette. Det virker også som om de sistnevnte har mest rett, da de første ikke har stort mere å føre i bevis enn sin hårdnakkede tro.

Men kan det ikke forholde seg slik at det kan finnes en hel og udelt sannhet som er den samme, uansett hvem som betrakter den – og allikevel vil den fortone seg forskjellig for hver enkelt betrakter? Om vi tenker oss Sannheten som et uavhengig objekt i rommet og oss selv som betraktende subjekt i det samme rommet, burde det jo være ganske enkelt å se at det tilsynelatende paradokset egentlig ikke er noe paradoks. Hvis Sannheten befinner seg på samme plass, ubevegelig, men hver enkelt av oss betrakter den fra hvert vårt ståsted, noen nærme, noen lengre borte i fra, noen fra siden, noen neden i fra og noen høyere oppe i fra, i uendelige variasjoner, en ny for hvert individ som befinner seg i et personlig forhold til objektet Sannhet, så er det jo innlysende at dette objektet vil fortone seg forskjellig for hver og en av oss. Om vi legger til at vi alle er begrenset av et tunnelaktig syn som gjør at ingen av oss har sett hele objektet men bare hver vår lille del av dets overflate, så burde det stå enda klarere. Altså er det teoretisk mulig at det kan eksistere en hel og uforanderlig og udelt sannhet samtidig som denne vil fortone seg som et mylder av ulike sannheter, en for hver og en av oss; kulturelt og historisk og sosialt betingede delsannheter. Jeg kan i alle fall ikke se noen logiske brister i et slikt resonnemang.

Så hva blir da diskusjon annet enn et middel for oss til å forsøke å nærme oss denne sannheten, ut i fra hvert vårt individuelle ståsted og oppfatning av den samme sannheten? Vel, dessverre – slik jeg opplever diskusjoner så blir det ofte langt i fra dette, men heller et middel til å hevde en delsannhet framfor alle andre. Den med det mest slagkraftige argumentet vinner og alle andre blir slått til bakken.

Der finnes imidlertid en slags intellektuell interaksjon som kan påminne om diskusjonen, men som jeg foretrekker å kalle dialog. Igjen dreier det seg om uvitenhet men et ærligere og ydmykere ønske om å nærme seg den egentlig sannheten, framfor å vinne en argumentasjon. i stedet for at man søker etter svakheter eller sprekker i opponentenes logiske byggverk med det for øye å kunne rive det hele overende for så å reise sitt eget på ruinene, søker man å fjerne de svake delene og i stedet sette dit deler man selv har funnet og som man mener å være sterkere, passe bedre inn, for på den måten til å bidra til et solidere byggverk som bedre kan beskrive sannheten; et byggverk som ikke tilhører den ene eller andre debattanten, men som står utenfor alle og som alle bidrar til og som derfor tilhører alle.

Jeg tror de fleste av oss har opplevd slike sjeldne øyeblikk av intellektuell frenesi og harmoni på samme gang, da alle deltagende parter liksom blir revet med av en flodbølge av logikk og biter i et gigantisk puslespill føyer seg til hverandre som de var magnestiske og styrt av en egen, indre vilje. Spørsmålet er da om vi har den rette blandingen av mot og ydmykhet til å forsøke å gjenskape slike øyeblikk, ved å forsøke å unngå å slenge argumenter i hodene på hverandre og i stedet forsøke å lære oss den uhyre vanskelige kunsten det er å virkelig lytte til hva den andre sier?

Om vi bare har en lite glimt av kunnskap om oss selv og våre svakheter, innser vi straks hvilken kjempeoppgave det er å skulle forsøke å lære oss å bemestre dialogens mesterstykke i stedet for diskusjonens duell for ikke å snakke om de offentlige debattenes gjørmebryting. Allikevel, er det ikke det vi er her for; for å forsøke å oppnå det umulige?
posted by Unknown at 2:41 a.m.

Det er synd på synderne

Det er vanskelig å fri seg fra en ekkel følelse når man nærmer seg det religiøse. Alle har det antagelig ikke slik og en del føler seg antagelig vel hjemme i dette elementet. Selv kan jeg ikke fri meg fra en følelse av å ha berørt noe perverst og unormalt, ja, nærmest skittent. Allikevel har det religiøse forfulgt meg gjennom livet og alltid ligget der et sted i noen avkrok og pukket på oppmerksomhet , en oppmerksomhet jeg også har gitt den da og da. Det er som en gåte som jeg må løse. Mange vil vel heller se det som en gordisk knute som man bare kan handskes med på den gamle, velprøvde måten til Aleksander den Store – man hogger tvert over og går videre. Men nei, jeg kommer ikke så lett unna.

Da jeg var yngre levde jeg i den vaneforestillingen som mange her i Vest lever i; at religiøsitet er synonymt med kristendom i en eller flere av dens mange former. Etterhvert har man jo innsett at det snarere handler om den siden ved vår tilværelse som vi ikke kan konfrontere som noe konkret, det spirituelle, det åndelige, psyken, sjelen, lengsler, følelser, drømmer, håp og fortvilelse, en side som så absolutt er tilstede i våre liv, men som lever en stemoderlig tilværelse i vår tid, noe som hører kiosklitteratur, psykiatriske hospitaler og pensjonisttilværelse til. For noen, slike som jeg, hefter det ved en følelse av noe skammelig ved det hele.

Det er vel kanskje det som har gjort at jeg ikke kan slippe det. Noe som så helt åpenbart spiller inn i alles våre liv kan jo ikke være noe sykelig eller skammelig men burde være noe helt normalt og naturlig, slik det også har vært i tidligere tider. Men jeg kan heller ikke gi meg over til nesegrus dyrkelse av absurde dogmer og vrede og hevngjerrige guder som hjemsøker oss i våre verste mareritt og øyensynlig vil ha oss med på deres lag mot en enda forferdeligere motstander og så videre, og så videre. Nei, takk som byr, men ellers takk. Så hva gjenstår da?

Å forsøke å finne ut av det mytiske språket som alle religiøse skrifter er forfattet på. Å gi seg ut på leting etter det sunne og friske og avbalanserte som burde finnes et sted bak det kaotiske, mørke og truende i alle religiøse beskrivelser – forsøk til beskrivelser – av en virkelighet vi ikke kjenner. Man føler seg tvunget til å ta til en del utslitte begrep som ”søken”. Det er antagelig det det handler om, men jeg skulle gjerne avmystifisere alle disse termene og begrepene som omgir dette området av tilværelsen, et område som er blitt okkupert av en slags åndelighetens kremmersjeler, som fallbyr halvsannheter i beste fall og mest sannsynlig idel bruddstykker av visdom som for lengst har gått i glemmeboken for langt de fleste av oss. Og prisen, hva er den? At vi skal oppgi oss selv og smelte sammen i en stor, bølgende masse, la oss oppløses og forsvinne, opphøre å være våre besværlige selv. Det er stort sett samme inngangsbillett som det kreves for deltagelse i de fleste store bevegelser i vår tid.

Allikevel, selv om det religiøse stort sett beherskes av hyklende, falske profeter som er ute etter sjela di til godtkjøpspris, kan jeg ikke la bli å følge den lille, insisterende ”stemmen” et sted inne i meg som stadig lokker meg videre på denne ferden. Naturligvis er det jo ingen virkelig eller innbilt stemme, så derfor anførselstegnene. Man vil da ikke at menn i hvitt skal komme og ta meg bort som det heter i sangen!

Nå, etter alle disse digresjoner, la meg forsøke å nærme meg denne tekstens kjerne; nemlig det kristne syndebegrepet. Spør meg ikke hvordan, men jeg har fått det for meg at vi antagelig har fått en noe forvrengt oppfatning av hva det dreier seg om.

Hvis vi går tilbake til Adam og Eva og eplet som jo ikke var noe eple, men en frukt fra Kunnskapens tre, så står det ganske klart for meg at her har vi en ypperlig beskrivelse av en slags barndom. Jeg spør meg derfor om dette ikke er et forsøk til en beskrivelse av menneskehetens barndom ved hjelp av en mytisk framstilling? Det kinkige er bare det at det ikke handler om et eller annet sted på planeten Tellus Firma – Jorden, med et annet ord – men om en ikke-fysisk tilværelse, en tilværelse hvor menneskeheten, representert ved dens to sider, det mannlige og det kvinnelige, eksisterte i en slags symbiose med andre entiteter, og med sitt opphav, her kalt Gud. Men alle barndommer har en slutt. Dette var imidlertid barndommenes barndom, den første av dem alle, og derfor måtte det en ytre kraft til for å ”lokke” menneskeheten ut av den. Det onde, det som gikk i mot, kom inn i bildet. Mennesket behøvde sin frister for å løsrive seg fra sitt opphav, slik som alle barn må gjøre før eller senere, om de skal begi seg ut på veien mot selvstendighet. Hvordan? Jo, ved å bli bevisst seg selv, sin egen eksistens. Hva innebærer det? Det innebærer at man ser seg selv som noe som er adskilt fra alt annet, man eksisterer løsrevet, isolert fra omgivelsene på en måte. Selve ordet ”omgivelser” peker på det samme. Det betyr noe som ligger rundt omkring et sentrum. Mennesket måtte få kunnskap om seg selv.

Mennesket som et vesen bevisst seg selv, som så seg selv og så at det var nakent, som det heter, kunne ikke fortsette å eksistere i den symbiotiske ikke-fysiske tilværelsen. La oss anta at selvbevissthet er uforenlig med en slik eksistens, uten at vi skal våge oss inn på noen som helst spekulasjoner over hvordan en slik tilværelse måtte være. Det har vi ingen forutsetninger for, aller minst språklige, da vårt språk er konstruert for den tilværelsen vi lever i. I alle fall og i all korthet; mennesket ble ”utdrevet fra Paradiset” og måtte begi seg ut i ørkenen. Denne ørkenen er ikke Sahara eller noe annet ørkenområde her på Jorda, men den fysiske tilværelsen som mennesket nå kom inn.

Dette er naturligvis uhyre forenklet og utallige kristne vil nok protestere kraftig og intenst og be for min fortapte sjel og ikke-kristne vil gjøre noe motsvarende med andre termer og begrep, men la oss allikevel følge denne tankegangen videre.

Mennesket ble altså bevisst seg selv. Hvilket igjen innebærer at det begynte å se seg som noe som var løsrevet fra omgivelsene og ikke en symbiotisk del av de samme. Det adskilte seg, med andre ord. Også fra sitt opphav. Med enda noen andre ord kan vi si at det fikk et ego og med det, en personlighet. Men om vi vender tilbake til myten, dukker begrepet ”synd” opp i forbindelse med dette. Det kalles endog for ”syndefall”, hvilket tør indikere at det er snakk om et ”fall”, en nedtur, en nedstigning fra tidligere høyder. Synd har da blitt synonymt med noe negativt, noe som helst ikke burde være, noe vi burde skamme oss over. Det har også blitt oppfattet som brudd på et sett med regler, nærmest en slags etisk kriminalitet som vi bør straffes for.

Men om nå ”synd” står for dette at mennesket som vesen utviklet et ego?

Skal vi da straffes for at vi har et ego? Det virker da mildest sagt noe urimelig og hvor bringer det oss? Ikke nærmere noen Gud, så vidt jeg kan se, men snarere inn i et perverst og sykt mørke, en sinnets hjemsøkte natt.

Det heter jo videre at vi alle er syndere. Vel, vi har alle et ego, så naturligvis er vi alle syndere, om disse begrepene kan sees som noe synonymt.

”Synd” er et substantiv, men der finnes også det beslektede verbet ”å synde”. Om substantivet er nærmest synonymt med selvbevissthet og ego, så torde verbet peke på egoistiske handlinger, ja, kanskje til og med på handlinger som forsterker vår selvbevissthet i den grad at den utvikles til selvopptatthet for ikke å snakke om besatthet.

I mine øyne peker dette mot noe som virker forklarende og opplysende enn de fordunklende og nattsvarte følelsene vi ellers forbinder med alt som har med synd å gjøre.

Allikevel, det kan synes som om vi dermed kan avskrive det hele, men det stopper jo ikke der, gjør det vel?
posted by Unknown at 2:19 a.m.