mewsings


fredag, mai 14, 2004

Krigens helter



Det begynner å klarne hvorfor USA gikk i mot opprettelsen av en internasjonal domstol for krigsforbrytelser. Det var ikke fordi de var bekymret for at en slik skulle bli misbrukt politisk av deres fiender. Det var fordi de ikke bare har til hensikt å kaste overbord alle forsøk til å regulere internasjonal interaktivitet hva enten den er fredelig eller aggressiv, men de akter også å innføre sine egne regler for hva som er akseptabelt i krig.

Det begynner å dukke opp forsøk til å rettferdiggjøre grusomhetene som har blitt begått i Irak. Det vil si, de verste overgrepene skal vanlige menige og underoffiserer få svi for og kanskje de blir tvunget til å ofre en eller annen høyere offiser, men selve prinsippet vil de holde fast ved. I krig skal det være tillatt med visse former for “påtrykning”, slik som berøvelse av søvn og en del forandringer i dietten, som det så vakkert heter. Tortur er det jo ikke – om da det ikke er “de våre” blir utsatt for samme behandling.

Sivile offer får man også kaldt regne med. Colin Powell har jo gjerne fått fremstå som den fornuftige av galningene i Det Hvite Huset, men hør hva han skriver om Vietnam i sin selvbiografi fra 1995, My American Journey:

“Hvis et helo (helikopter) fikk øye på en bonde i sort pysjamas som så det minste mistenkelig ut, en mulig MAM (military-aged male – en mann i militær alder), begynte piloten å sirkle og skyte foran ham. Hvis han rørte på seg, ble bevegelsene hans fortolket som bevis på fiendtlige hensikter og den neste salven kom ikke foran, men rett på ham. Brutalt? Kanskje det. Men en habil bataljonskommandant som jeg hadde tjenestegjort sammen med ved Gelnhausen, oberstløytnant Walter Pritchard, ble drept av en fiendtlig snikskytter mens han observerte MAMer fra et helikopter. Og Pritchard var bare en av mange. Den væpnede stridens drep-eller-bli-drept natur tenderer til å sløve ned de finstilte distinksjonene mellom rett og galt.” (Min oversettelse)

I memoarene sine forsvarer han også taktikken å stikke sivilbefolkningens hytter i brann, en taktikk som enheten hans ofte brukte i Vietnam.

Fra Independent sakser jeg følgende;

“Mr Rumsfeld sammenlignet kritikken han og Bushadministrasjonen møter når det gjelder mishandlingen av fanger, med den som Lincoln ble stilt overfor under den amerikanske borgerkrigen . Når soldatene fra borgerkrigen så seg tilbake, sa han, “visste de at det hadde vært verdt det”, og han sa til dagens amerikanske soldater: “En dag vil dere også se dere tilbake og dere kommer til å være stolte over tjenestegjøringen deres og dere kommer til å si at det var verdt det.”

Det hadde kanskje ikke vært så ille om han ikke hadde sagt det i en tale han holdt under sitt besøk nylig i det beryktede fengselet Abu Ghrib, hvor den torturen vi har bevitnet i det siste, har funnet sted.

I 1984 undertegnet USA og Storbrittannia blant mange andre stater, FN-konvensjonen mot “tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff”, som hele titelen lyder.

Men I 1997 ble to forhørshåndbøker fra CIA offentliggjorte og det ble klart at USA brukte forhørsteknikker på fiender, som de ved undertegningen av nevnte konvensjon, hadde vedtatt å avholde seg i fra. I en av disse het det at frihetsberøvelsen skulle planlegges slik at “følelsen av å være avskjært fra alt som er kjent og betryggende blir forsterket.” Videre heter det at “trusel om tvangsmidler vanligvis svekker eller bryter ned motstand mere effektivt enn tvangsmidlene selv.” Virkelig smerte leder ofte til falske tilståelser, får vi vite, mens frykt for smerte og psykisk smerte undergraver fangens “interne motiveringsstyrke”.

I fjor sommer benektet president Bush at USA brukte tortur hva enten det dreide seg om Afghanistan, Guantanamo eller Irak, men ganske nylig innrømte Rumsfeld at berøvelse av søvn, forandringer i diett og såkalte “stressende stillinger” ble brukt.

Human Rights Watch hevder at en gruppe av Pentagonadvokater, har skisset opp en liste over såkalt akseptabel “stress”. Denne listen inkluderer å kle fanger nakne, utsette dem for sterkt lys og øredøvende støy, tre hetter over hodene deres, utsette dem for hete og kulde (fra 43 pluss til 12 minusgrader) og å binde dem fast i ubehagelige stillinger.

Det blir bare mere og mere klart at den lille gruppen med menige og underoffiserer som skal stilles for krigsrett, er ment å fungere som syndebukker som skal kastes til en opprørt offentlighet, mens eventuelle offiserer får avskjed og reprimander – mens de virkelige ansvarlige, de som mener at USA i egenskap av sin posisjon som verdens eneste supermakt, har all rett på sin side, også retten til å anvende tortur når de anser det for å være nødvendig. Hvordan dette er ment å harmonisere med bildet av det samme USA som frihetens og demokratiets strålende og ubeflekkede lys over verden, er vanskeligere å begripe.


torsdag, mai 13, 2004

Kolonialister i tiden



Vi har opprettet en koloni som vi kaller Fortiden. Den er befolket av et primitivt folkeslag som tror på alle slags merkelige vesener og avguder, mens vi, de opplyste og siviliserte innbyggerne av Nåtiden, bare kan betrakte dette på avstand og riste oppgitt på de bedrevitende hodene våre og smile overbærende; stakkars, de visste jo ikke bedre. Der de satt rundt leirbålene sine, hutrende og vettskremte med det store, ukjente overalt rundt dem, forsøkte de å gjøre seg selv trygge som de store, uvitende barna de var. De fortalte hverandre historier om Tordenguden som red over himmelen så gnistene føk, for slik å forklare lyn. For da kunne de jo be og ofre til Tordenguden slik at han ikke skulle slynge lynkilene sine mot dem, ikke sant, for da ble de jo kompisene hans, skjønner dere. Hø hø hø.

Vi har avslørt de geografiske kolonialistene som mennesker som opphøyde sin uvitenhet om andre kulturer til overlegenhet og vi rister oppgitt på hodene over disse menneskenes umåtelige arroganse, en arroganse som var bygd på innskrenkethet. Ikke slik at de var innskrenkede intellektuelt sett. Tvert om var mange av dem høyst intelligente og dannede mennesker, men allikevel ofre for en kulturell, historisk og geografisk innskrenkethet som grenset til blindhet.

Men vi har ikke avslørt oss selv, vi som lever i det tjueførste århundret i følge den vestlige tidsregningen. Når vi betrakter fortiden og dets innbyggere, oppfører vi oss ikke da fullstendig som viktorianske kolonialister som hånler av ”primitive innfødte” og som i sin nedlatende godhet kan beundre den ”edle ville”, alt sammen oppspinn bygget på manglende kunnskaper og innsikt. Etterhvert har vi innsett at til og med de ”primitive ville” hadde et sofistikert verdensbilde, annerledes enn vårt, men allikevel velutviklet og komplekst.

Når skal det gå opp for oss at det samme gjelder fortidens mennesker? De så verden annerledes enn oss, men de så den faktisk, og til tider så de den kanskje bedre enn oss. De få tekster og andre vitnesbyrd vi har fått overlevert fra dem, beskriver ikke verden fra et historisk perspektiv, men fra et mytisk. Dette er en vesensforkjellig måte å beskrive verden på, men det er en beskrivelse og den har like stor sannhetsverdi som vår - den skal bare leses forskjellig, oppfattes annerledes, med et annet utgangspunkt.

På samme måte som den sovjetiske kosmonauten som kunne hilse tilbake til Jorden og si at han ikke hadde fått øye på noen Gud, egentlig bare demonstrerte sin egen fullstendige uvitenhet om religiøse og filosofiske spørsmålstillinger, på samme måte demonstrerer vi en lignende uvitenhet opphøyd til arroganse, når vi bortforklarer fortidens store myter med at ”de visste ikke bedre, stakkars”. Det er vi som er stakkarne som ikke vet bedre.

Vi har utviklet en måte å betrakte oss selv og verden på som de ikke hadde i fortiden. Forenklet sagt kunne vi kalle denne den vitenskapelige metoden. Like forenklet kan man si at det essensielle i denne er å ikke godta noe bare fordi vi blir fortalt at det forholder seg slik eller slik, men at hver og en av oss forholder seg avvoktende til alle påstander og fenomener og, så sant det er mulig, søker urokkelige bevis for at det virkelig er sant, at det faktisk forholder seg slik eller slik. For å nå fram til en slik måte å betrakte verden på, måtte vi vende oss fra det mytiske. Å se verden som en myte, er nesten som å drømme seg til innsikt om verden. For oss fortoner det seg som noe vagt og uvirkelig, ja, helst det siste. (Enkelte som sier seg å beundre det mytiske og som forringer vår moderne måte å se på, har til tross for sin påståtte beundren, forringet det mytiske til rusopplevelser, noe som bare er en annen måte å fornekte dets autensitet.) Det var imidlertid umulig å betrakte verden avvoktende, på avstand, om man fortsatt levde med en mytisk bevissthet, fordi i den er ikke avgrensningene mellom objekt og subjekt så klare som de er for den moderne bevisstheten, noe som igjen er en forutsetning for denne. Dermed torde det også være klart at det som kom inn istedet for det mytiske, var en avstand, en avstand som skapte det vi opplever som klarhet, i motsetning til det mytiske drømmelignende kaoset fra fortiden. Men vi har glemt dybden i de mytiske innsiktene, dyp og høyder den nøkterne og fornuftsbaserte måten å forholde seg på, aldri kan nå.

Vår bevissthet er det tveeggede sverdet det tales om i Bibelen. Det er et sverd som vi holder mellom oss og verden, slik at troll og utysker ikke kan invadere våre sinn og trollbinde oss. Det er et sverd som vi skjærer gjennom det tåkete og det dunkle med, et sverd vi kan dissekere drømmene med for å avsløre virkeligheten som ligger bak dem. Det er et sverd som vi kan tilkjempe oss en nødvendig avstand ved hjelp av, en avstand som gjør det mulig for oss å betrakte, ikke bare å oppleve.

Men det er også et sverd som kan drepe det levende, det fantasifulle, det drømmelike, det fantastiske, det utrolige, det mirakuløse, det vakre og det gode. Det kan kappe alle emosjonelle bånd som binder og det kan skape en isnende isolasjon.

Kanskje det er her vår tids største utfordring ligger – å forstå dette våpnet vi har, ikke minst forstå dets negative effekter og å lære oss å finne en balanse mot disse. Kanskje vi må gjenoppdage mytene? Kanskje vi kan bruke dette sverdet til å skingre drømmetåken som omgir dem og kjempe oss fram til virkeligheten bakom – uten å hogge over den mytiske navlestrengen?


tirsdag, mai 11, 2004

Innhøsting



Det er tid for innhøsting nå. Mange frø ble sådd og veksten har vært god. Draketenner ble satt i rik muld og krigermonstre reiser seg opp fra bakken og griner vilt mens de fekter med sine sverd og lanser. Blodet strømmer og fortvilte skrik dør hen.

Nei, ord blir fattige. Selv Picassos ”Guernica” blir et løst slag i lufta. Men hva annet ser vi enn det som har vært krigens sannhet til alle tider? Forskjellen er nå at vi får den servert midt i fredens middagsmåltider via flimrende fjernsynsskjermer og raslende avissider, grelt skrikende mot oss i vakkert firfargerstrykk med genitale og anale områder omhyggelig utviskede i ekte, amerikansk dobbelmoralistisk ånd. Allikevel, til tross for at vi nå får sannheten om ærefulle bataljer hensynsløst slengt i de selvtilfredse trynene våre, vil vi nok enda ikke forstå. Det behøves antagelig enda flere kriger oppbacket av propagandistiske løgnkampanjer, svulmende floskler om fred, frihet og demokrati og vaiende faner og krigsromantikk og bulder og brak, før vi vil fatte at krig er perverst og sykt. Etter det blodige gjørme- og skithelvetet i skyttergravene i Europa under den første verdenskrigen, hvor millioner av unge mennesker ble sendt ut i en sikker og brutal død, like så sikkert som om de hadde lagt nakkene under fallende økser, alt for å ”erobre” noen få hundre meter gjørmete mark dekket av råtnende lik, før den igjen ble ”gjenerobret” av fienden, da trodde alle at nå hadde menneskeheten lært. Men det tok ikke mange årene før trommene og propagandaen lød igjen og de unge mennene marsjerte enda en gang, kanskje noe mindre jublende denne gangen, men de marsjerte. Så kom den systematiserte masseslakten på uskyldige sivile. Enda lærte vi ikke. Enda finnes det de som påstår at krig er nødvendig, at krig kan rettferdiggjøres.
Idiotene marsjerer fortsatt og kaster seg ut i slakteriet og galskapen på ordre fra såkalte ledere som enten må være utrolig enfoldige som kan tro på sine kriger og sin åndsfattige krigshissersvada, eller så er de ganske enkelt ufattelig onde.
For hver krig dør flere og flere sivile i forhold til det totale antallet nedslaktede. Bak de ufattelige tallene skjuler seg en uhyggelig mengde av slike overgrep vi nå blir vitne til. Hvorfor er pappaene så uvillige til å fortelle hva de gjorde under krigen? Om de ikke selv myrdet og voldtok, så var de høyst sannsynlig vitne til kompiser som gjorde det. Ettersom kvinnene også erobrer soldatforlegningene nå, kommer også flere og flere mammaer til å tie.

Vi bærer alle et ansvar for våre handlinger, så disse soldatene er skyldige, uansett hvor mye press de var utsatt for. Men det kommer fram at denne avskyelige torturen – for hva annet enn tortur er det – ser ut til å være en del av et bevisst mønster. Fangene skulle ”oppmykes”. At det senere viser seg at 90 % av de arresterte i Irak ble det på feil grunner, er så sin sak, men at mennesker som sier seg å bekjempe et umenneskelig og brutalt regime, selv griper til systematisk terrorisering og tortur, er ganske avslørende.

Denne krigen som ble startet av lederene for hva de kaller for ”frihetens og demokratiets fyrtårn” – USA – denne krigen ble startet på grunnlag av et hav av løgner og forvrengninger og bak de pompøse ordene som skulle rettferdiggjøre at de gikk mot majoriteten av verdenssamfunnet og skjøv til side alle internasjonale regelverk og organ som er ment å skulle dempe krigens skadelige virkninger, for å si det mildt, bak all propagandaen skimter det fram et ganske stygt bilde, et bilde som bare bekrefter det kritikerne av USAs maktpolitikk gjennom de siste par århundrene, har påstått, nemlig at de sanne beveggrunnene bak de vakre flosklene, er ren og skjær egoistisk maktpolitikk, pådrevet av en liten men ufattelig sterk maktelite. Det finnes mange som avviser dette som ondsinnet propaganda, men jo mere man studerer historien, så taler nakne fakta og kjensgjerninger for at det dessverre er langt fra oppspinn.

Når det gjelder Irak, vet vi at USA driver på at valg skal holdes til sommeren 2004 og det virker da jo som om de virkelig vil at irakierne skal få bestemme over seg selv, ikke sant? Men hva med Halliburton, oljeselskapet? Skal de overlate oljeproduksjonen i irakiske hender? Tiden vil vise, men jeg tillater meg å tvile. Sterkt. En annen detalj som svekker inntrykket av uselviske handlinger i demokratiets og frihetens navn, er det faktum at USA har planene klare for en ambassade – med drøyt 3000 ansatte. Ja, tretusen ansatte. Det er en mindre by, det. I tillegg vil de forbeholde seg retten til å ha siste ordet i alle sikkerhetspolitiske og militære spørsmål, og da blir jo den irakiske makten unektelig ganske redusert, ikke sant?

Slik kan man fortsette. Jo mere man roter i dette, jo mere grums kommer det opp. Men verden vil bedras, så vi lukker helst øynene for det ubehagelige og leter etter noe behageligere å rette oppmerksomheten mot – men av og til blir sannheten for påtrengende og trenger gjennom løgnens skimrende blendverk.

Før invasjonen av Irak høyde seg en storm av protester over hele verden, og blant dem også mange advarende røster. Sjelden har man opplevd så mange årsaker til å si: ”Hva sa jeg?” som nå. Den ene dystre profetien etter den andre har slått inn. Har verden blitt sikrere? Behøver man å nevne annet enn Madrid? Har Vest blitt populærere blandt muslimer? Er Irak blitt et bedre land å leve i? Man håper på det fortsatt, naturligvis, men det ser verre ut, dag for dag.

Så hva skulle man gjort? Latt Saddam og Baathpartiet få fortsette å herje? Nei, naturligvis ikke. Man burde gjort alt for å få dem bort, men å gjøre det slik USA og deres få venner har forsøkt, er som å forsøke å reparere finstilt mekanikk med storlegge og sveiseapparat.

De ansvarlige bak dette, de som står bak alle løgnene og propagandaen, de som sådde frøene til det vi nå høster inn, de burde stilles til ansvar. De burde ikke tillates å slippe unna sitt ansvar og la noen få soldater få bære byrden og skammen.


lørdag, mai 08, 2004

Som man sår…



Mens rapportene og bildene av fornedrede fanger i Irak strømmer inn, leser jeg en kommentar i Aftenposten av en ekspert på årsakene til at voldshandlinger oppstår. Hun sier akkurat det jeg har tenkt de siste par dagene; dette er antagelig resultatet av krigspropagandaen som foregikk angrepet på Irak. Som man sår, så høster man.

Irak ble framstilt som en del av ondskapens akse og det var liksom underforstått at de var medansvarlige for terrorangrepet på Tvillingtårnene og Pentagon, selv om dette naturligvis var en ren løgn. Hva kan man da vente seg, annet enn at de som kjempet på det Ondes side, blir ansett for å mangle menneskeverd? Det groteske som gaper mot oss fra avisforsider og som flimrer forbi i TV-rutene er resultatet av krigspropagandaen makthaverne pumper ut over oss for å få oss til å slutte opp om deres galskaper.

Om nå mennesker enda kunne fatte det enkle sambandet mellom demoniseringen av fienden og resultatet av dette; at vi selv blir demoniserte, så kunne dette ha tjent en hensikt i det minste, men vi vet jo dessverre at å lære av historien, det vil vi helst ikke.

Det mest kvalmende og det mest opprørende går imidlertid de fleste hus forbi – nemlig det at de samme makthaverne gir seg ut for å være like opprørte og sjokkerte som vi andre. Hvis de virkelig er det, har sannelig dumheten ingen grenser og vi blir styrt av idioter. Vi fortjener kanskje ikke bedre?


En god latter




Humor er jobben min. Så godt som daglig skal jeg forsøke å finne et humoristisk poeng eller i det minste en liten vri, i det politiske livet, i og utenfor Finland, hvor avisa jeg jobber for, blir utgitt.
Det er ikke fritt for at jeg selv også kan tenke at det er vel ikke noen skikkelig jobb, at jeg er en heldiggris som kan leke meg litt med hobbyen min og få betalt for det. Jo, jeg er heldig. Det vet jeg og det er jeg takknemlig for. Jeg har en jobb jeg trives med – men også fordi jeg har et yrke jeg kan være stolt av, et yrke med tradisjoner.
Vi politiske vitsetegnere, karikaturister og ledertegnere er jo egentlig våre dagers hoffnarrer. Men det er ikke lengre konger og keisere vi underholder, men folket. Tenk litt over det. Hva var egentlig narrens oppgave? Det har nok stort sett gått i glemmeboka, men det narren gjorde, var å underlette herskernes oppgave. Nå tenker vi naturligvis mest på komikken med den despotiske herskeren og den talentløse narren, komikeren uten talent – og bøddelen som hoster forsynt i en krok. Men narrene var der av en bestemt grunn, eller egentlig av flere grunner. De holdt opp ”narrespeilet” foran herskeren, slik at han på et avvæpnende sett kunne se seg selv som en karikatur, med sine svakheter forstørret til det latterlige. Hvorfor? Dagens herskere vil jo absolutt ikke at dette skal skje. Sendte ikke den tidens herskere etter bøddelen? Var ikke dette en majestetsfornærmelse? Jo, om et vanlig menneske hadde dristet seg til å gjøre noe lignende, men narren var spesiell. Om herskeren var klok og forstod sitt eget beste, var han seg også bevisst maktens farer, nemlig den beruselsen makten gir og som blender andre men blinder makthaveren, slik at han ikke lenger er i stand til å ta de rette avgjørelsene. Derfor behøvde han en som kunne holde ”narrespeilet” opp foran seg fra tid til annen, slik at han kunne le av seg selv.

En slik latter har to egenskaper. For det første motarbeider den alle tendenser til hybris, til hovmod, tendensene til å overvurdere seg selv. For det andre skaper latteren distanse og ler man av seg selv, kan man klare å se seg selv på avstand. Slik hjalp narrene herskerne til å bli bedre herskere. De fungerte som maktens motvekt.

Vi narrer har forlatt hoffene og tronsalene og befinner oss nå i redaksjonene. I demokratiets tidsalder står vi nærmere folket enn makten, men kanskje ikke helt og fullt på folkets side, heller. I det stadiet av demokrati vi befinner oss i nå – det representative – er det jo heller ikke folket som har den absolutte makten. De har overlatt den, som det så vakkert heter, til valgte representanter. Om sannheten skal sies, hvilket den skal, så har ikke folket overlatt noe som helst, da de aldri har hatt så mye makt at de har hatt noe å overlate, men den herskende klassen har funnet det mest hensiktsmessig å la makten fungere via folkevalgte representanter. Nok om det.

Politikk er, som vi alle vet, ganske tørre og kjedelige saker, men det er saker som allikevel har en enorm innflytelse på våre daglige liv. Det dreier seg også om kompliserte prosesser, vanskelige å overskue. Men det det alltid dreier seg om, er makt – og dermed også maktesløshet. Folket kjenner seg maktesløst, til tross for sine valgte representanter. Alt dette tilsammen utgjør en tyngde som ligger over oss og kompliserer vår tilværelse. Helst ville vi glemme det hele, men vi kan det ikke, da vi til stadighet blir påmint om det ettersom beslutninger fattet på høyere hold, griper inn i livene våre og av og til kan kaste fullstendig omkull alle våre drømmer og planer. Politikk er altså noe vi burde bry oss om og politikere er brysomme folk.

Det er her vi kommer inn. Vi vrenger og vrir på alt som skjer i maktens korridorer og lar det reflekteres i narrespeilet som vi nå viser fram til folket. Er vi dyktige, får vi folk til å le – og igjen; latteren skaper en sunn avstand til det som tynger. Det som var så knugende stort og tungt at det lå over oss som en kvelende matte, letter på seg og flytter på seg i det vi ler av det. Nå ser vi bøygen der den ligger og ruver på bakken. Vi får et pusterom og det store og tunge og kompliserte ter seg for en stund mindre og enklere. Vi ler en befriende latter.

Derfor er den jobben vi gjør, viktig. Vi er ikke bare heldige som får leke oss med hobbyen vår og attpåtil får betalt for det.

Det er heller ikke slutt med det. Latteren når dypere enn som så.

Allerede som barn brukte jeg å skille mellom forskjellige former for latter. Grovt sett kan man dele den i to hovedgrupper; den brutale, hensynsløse latteren og en annen, sympatisk latter. Den første skar i ørene mine mens den andre fikk meg til å ville bli kjent med den som lo. En varm latter. Misforstå meg ikke nå; at den er varm, betyr ikke at den behøver å være mild i betydningen kraftløs og ufarlig. Tvert om. Humoren som utløste latteren kunne være sarkastisk, absurd, grotesk, burlesk, ja, mørk og svart. Allikevel var det noe sympatisk i den, noe den andre latteren manglet.

Mange år senere kom jeg over et sitat av Nietszche som sa alt det jeg vagt ante. I min oversettelse fra engelsk lyder det slik: ”Kanskje vet jeg hvorfor det bare er mennesket som ler; bare det lider så dypt at det var nødt til å oppfinne latteren”

Igjen – latter skaper en sunn avstand. Den som har opplevd mye vondt, vet hvor verdifull latter er. Den døyver smerten. Alle har vi sikkert en gang som barn opplevd en bitter urettferdighet som har fått oss til å ta til tårene. Etter en stund har en trøster gjort sitt beste for å få oss til å le og mot vår vilje har vi begynt å smile gjennom tårene. Ganske snart – før de fuktige kinnene har tørket helt – sitter vi og hyler av latter og snart er det vonde bare et bleknende minne og vi kan gå videre. Den som har opplevd mange slike stunder gjennom livet, også i voksen alder, er den som vil le den andre latteren, latteren til den som vet hva smerte er. Den brutale latteren tilhører en som ler av andres smerte og ulykke. Det er en ond latter. I beste fall er det en dumhetens latter.

Ved at mennesket bruker latteren som et middel til å gjennomleve den Golgatavandringen våre liv er, skaper det en distanse til seg selv og sine lidelser og istedet for å synke ned i en sykelig deprimert tilstand, utvikler det innsikter. Det utøker sin visdom.

Derfor er narren den vise mannens yngre bror.


Med rett til å drepe?



En verkebyll har blitt stukket hull på og kvalmende bilder velter fram.
Jeg tenker på fotografiene og videoene som media har vært fulle av de siste dagene, bilder av irakiske krigsfanger som blir fornedret av leende amerikanske soldater, mannlige og kvinnelige om en annen. Det burde vel slå alle hvor mye de ligner oss, disse monstrene, hvor hverdagslige de er. Det kunne vært nabogutten eller jenta, ikke sant?

Jeg blir påminnet om et annet vitnesbyrd jeg leste om en gang, av en svenske tror jeg det var, som hjalp jøder i Tyskland på samme måte som Wallenberg. En gang ble han vitne til hvordan en tysk offiser marsjerte fram og tilbake foran en kolonne med jøder og skjøt dem ned mens han skrek og ropte – og ut av gylfen struttet hans erigerte lem.

Burde det ikke si oss noe om krigets håndverk, om hva det egentlig dreier seg om? Sykelig, pervertert, forvrengt seksuell energi. Om vi ser på disse bildene igjen, hva er det som slår oss ved dem alle? De ligner pornografi, ikke sant? Pornografiske bilder av og med amatører.

Avsløres ikke her krigens sanne ansikt? All patriotisk svada om ære og makt og forsvar for verdier rives brutalt i stykker, flerres opp, for så å la et grinende monster med en enorm, svingende kuk hanestolt paradere fram for oss.

Jeg leste et innlegg på debattsidene til den engelske avisa Independent mens krigshandlingene i Irak enda pågikk. Dette var skrevet av en stakkars amerikaner som tydeligvis var tutet ørene fulle av svulstig krigspropaganda og han skrev om de amerikanske soldatene at ”these colors will never run away”. Disse fargene vil aldri stikke av. Stjernebanneret og marsjerende militærorkestre. Av en eller annen grunn er dette noe som berører mange sentimentalt.

Når vil disse endelig fatte at det svulstige og sentimentale alltid er løgnens maske? Bak denne skjuler seg det avskyelige.

Krig var kanskje en gang noe som kunne rettferdiggjøres. Det fantes kanskje en gang saker som rettferdiggjorde at man gikk mann ut av huse for å myrde hverandre. Det fantes kanskje en gang årsaker som ga soldater rett til å drepe.

Ingenting av dette finnes imidlertid lengre og det er på tide vi begynner å innse dette, innser at dette ikke er naiv fredsromantikk og virkelighetsfremmede tankeganger. Tvert om, akkurat som den stakkars hjernevaskede patrioten på Independents debattsider, så er det de som tror at krig er noe som kan rettferdiggjøres, som er naivt sentimentale og virkelighetsfremmede. En realist gjennomskuer fanfarene og trommevrivlene og de pompøse men innholdsløse frasene og ser den sykelig perverterte og monstrøse virkeligheten som forsøker å skjule seg bakom alt dette. Det blir stadig vanskeligere å unngå å se dette. Krig i alle dets former er sykt og ingenting kan noensinne gi mennesker rett til å drepe.

Naturligvis vil drap og mord forekomme. Det som er fullstendig grotesk er imidlertid å tro at man kan utdanne unge mennesker til mordere med juridisk rett til å ta livet av andre, og samtidig tro at de skal kunne fortsette å være sunne, vanlige mennesker. Alle blir naturligvis ikke seksuelt forkvaklede torturister og voldtekstforbrytere, men det er hyklersk av de som sender unge mennesker ut i krig å opptre som om disse perversitetene opprører og sjokkerer dem. Hva i himmelens navn er det de venter seg? Er ikke det dette som er fullstendig virkelighetsfremmed – å tro at man kan føre krig og forvente seg at de som sendes ut i den, skal oppføre seg som speidergutter og piker? Å tro at man kan utstede lisenser som gir unge mennesker rett til å drepe og samtidig tro at man lever i et friskt samfunn?