Vinnere og tapere - Den amerikanske drømmen

‘The survival of the fittest’ blir ofte brukt som argument for sosialdarwinisme, som igjen danner grunnlaget for mentaliteten som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, det som blir uttrykt i myten om Den Amerikanske Drømmen, det vil si at hvem som helst kan klatre opp til toppen av samfunnet og bli millionær og få makt, uansett hvilken bakgrunn han eller hun har. Denne myten bidrar til dynamikken i det amerikanske samfunnet, eller drivkraften, om man vil. Tanken om den sterkeste rett som igjen springer ut i fra begrepet ‘the survival of the fittest’ (som oversatt burde bli ‘de best tilpassedes overlevelse’) blir tilskrevet Charles Darwin (1809-1882) men han brukte opprinnelig begrepet ‘naturlig utvalg’. Det var Herbert Spencer som (1820-1903) som brukte Darwins teori som grunnlag for det vi kjenner som sosialdarwinisme og som igjen er en av byggestenene for laissez-faire-kapitalismen. Kanskje det er legitimt å tolke Darwin slik, men disse idéene burde kalles Spencerisme og ikke Darwinisme, om rett skal være rett.
Darwins teori gikk mere eller mindre ut på at det naturlige utvalget bidrar til at individer med de beste egenskapene overlever og der igjennom sterker gruppen. Slike tanker kan naturligvis lett lede til rasistiske ideologier men det er en helt annen debatt. På Darwins tid var det naturligvis helt comme il faut å bruke det vi i dag ville stemple som rasistiske begreper, men dermed er det ikke sagt at vi kan stemple ham som rasist. Da kan vi like godt si at tiden han levde i var rasistisk. Uten å kjenne godt nok til Darwin for å avgjøre det, tror jeg ikke vi vet hvordan han ville ha endret sine teorier i dag, med tanke på hva vi har sett av hva rasisme kan føre til, men mye tyder på at han var et anstendig menneske som ville ha tatt sterkt avstand fra slike tanker, selv om han naturligvis var et viktoriansk menneske og en borger av det britiske imperiet med alt hva det innebar.

Dette skal imidlertid ikke dreie seg om Darwin, men om myten om den amerikanske drømmen og hva denne resulterer i, hvilke følger sosialdarwinisme eller den sterkeste rett og overlevelsesevne får. Utvilsomt skaper disse idéene en viss dynamikk i et samfunn om individene i dette kan overbevises om at myten motsvarer virkeligheten. Mange vil da forsvare eventuelle negative følger et slikt samfunnssyn vil få, ganske enkelt fordi de vil tro på muligheten at de selv også kan klatre opp på et høyere nivå og unnslippe elendigheten på de lavere nivåene. Dessuten vil folk flest begynne å se all elendighet som noe som er forårsaket av individers holdninger og ikke av samfunnsstrukturer og lignende. Enhver blir seg selv nærmest og trollene vil være seg selv nok. Det blir da ganske naturlig at et slikt samfunn vil deles opp i to hovedkategorier: vinnere og tapere.

Selv har jeg opplevd et noe banalt, men allikevel slående uttrykk for denne vinnerkulturen gjennom et dataspill jeg har deltatt i og hvor deltagerne konkurrerer med hverandre over Internett. Det blir til og med arrangert turneringer og da de fleste er nordamerikanere, har det vært som en selvfølge at man bare presenterer de tre første og ikke har brydd seg om å offentliggjøre fullstendige resultatlister. Det er vinnerne som teller. Resten faller inn i den ubestemte kategorien av tapere - ‘losers’.

I lek og spill får dette naturligvis ikke så alvorlige følger, men vi kan se hvordan den almenne mentaliteten også får sine uttrykk her. Den uttrykkes også i gjennom dagligtalen hvor et vanlig amerikansk skjellsord er ‘loser’ - taper. Hvis vi smaker på det og tenker etter, så tror jeg vi vil finne at det ikke har samme effekt om vi sier “Du din taper!” til noen på norsk. Naturligvis vil det ikke oppfattes som den mest rosende omtale av en annen, men de fleste vil kanskje synes at uttrykket nærmest er å oppfatte som lett humoristisk, mens en amerikaner vil oppfatte det som sterkt nedsettende.

Flere og flere her i Europa bekymrer seg over at vi ligger etter amerikanerne på det økonomiske området og forsøker å finne ut hvordan den europeiske økonomien kan bli mere dynamisk. Dette vil antagelig føre til at man på forskjellige måter vil forsøke å adoptere en del særtrekk ved det amerikanske samfunnet, samtidig som man vil ta vare på den europeiske likhetstanken, men spørsmålet er om disse to perspektivene lar seg forene, i alle fall med tanke på å øke den europeiske dynamikken innenfor økonomien. Hvis denne dynamikken i USA skyldes konkurransementaliteten som igjen springer ut i fra myten om den amerikanske drømmen, vil ikke det være i strid med tanken om at ethvert menneske er like mye verdt som et annet, uansett dets økonomiske og sosiale stilling? Hvis det er slik, betyr det at en slik dynamikk er umulig å oppnå uten å gi avkall på likhetstanken. Den amerikanske dynamikken synes å være uoppløselig forbundet med synet på menneskene som delt opp i to hovedkategorier - vinnere og tapere. Burde ikke europeiske ledere innse dette og tenke over problematikken en gang til?

Et interessant spørsmål er om den amerikanske drømmen slik den springer ut i fra et sosialdarwinistisk verdensbilde og resulterer i en ekstrem konkurransementalitet, ikke vil vise seg å være uholdbar i lengden? Alle kan jo ikke være vinnere og det sier seg også selv at det er kun forbeholdt et fåtall å tilhøre denne gruppen, fordi jo flere vinnere som oppstår, desto hårdere vil konkurransen bli. I stedet for konkurranse vil man snart måtte kalle det en kamp, en kamp som uvegerlig vil måtte bli stadig mere hensynsløs med tiden. Et slikt samfunn vil jo også måtte komme til å favorisere de som allerede er vinnere, og også disse vil være gjennomsyret av konkurransementaliteten slik at de fortsatt vil kjempe for å vinne over andre. Vil da ikke andelen tapere i et slikt samfunn hele tiden komme til å øke? Hvis det er slik, er det da ikke hele samfunnet som får lide for dette, i og med at et slikt samfunn slett ikke vil bli sterkere men tvert i mot vil det bli stadig mere svekket? Hvis man ser på de som faller igjennom som tapere som bare har seg selv å skylde, vil jo heller ikke gruppen av vinnere føle seg moralsk forpliktet til å gjenopprette balansen mellom vinnere og tapere for å skape det man her i Europa ser som et mere rettferdig samfunn. Det blir da logisk å anta at samfunnet som helhet vil bli gjennomsyret av en stadig økende ustabilitet, noe som man hittil har klart å skape en effektiv motvekt til ved å få den overveldigende majoriteten av amerikanerne til å tro klippefast på den amerikanske drømmen og å betrakte seg selv som tapere som bare har seg selv å skylde hvis de ikke skulle klare seg i rotteracet mot suksess. Så lenge makthaverne klarer å holde denne myten ved livet, kan de føle seg trygge.

Men er det da en myte? Er det ikke sant at enhver kan kjempe seg fram til rikdom og makt, å bli sin egen lykkes smed? Det besnærende med denne myten er jo at den som alle myter, har en del røtter i virkeligheten. Det er klart at vårt liv til en stor del farges av våre holdninger. Om vi er gjennomsyret av tvil på oss selv og hva vi er i stand til, vil denne tvilen nødvendigvis virke hemmende. Men på den annen side kan en altfor sterk overbevisning om at vi er uovervinnelige, nettopp lede til vårt fall, i og med at vi ikke er oppmerksomme på virkeligheten vi omgis av og ikke er i stand til å bedømme farene ved denne på en realistisk måte.

Hvis vi lar våre liv styres av myter, er vi heller ikke i stand til å betrakte virkeligheten analytisk og vi vil dermed være blinde for en del realiteter, som det enkle faktum at for å lykkes i et miljø som er gjennomsyret av en hensynsløs konkurransementalitet, må man utvikle en lignende hensynsløshet selv. Naturligvis kan man også bli hjulpet av det vi kaller flaks i mangel av et bedre uttrykk, men dette elementet inngår ikke i den amerikanske drømmen. I den er det ikke flaks som gjør at vi lykkes, men troen på at vi kan. Men det som ikke nevnes, er nettopp hensynsløsheten og flaksen, to elementer som spiller like stor rolle.

La oss ta for oss en annen konkurransesituasjon, nemlig i idretten. Vi vil ikke vinne et løp, om vi venter på de andre. I stedet må vi konsentrere oss om oss selv og satse alt på å prestere det ytterste og å komme først i mål. Men det finnes regler innen idretten. Det er visse ting en idrettsutøver ikke får gjøre for å vinne, som for eksempel å øke kroppens prestasjonsevne på kunstige måter, altså ved doping. Allikevel ser vi hvordan nettopp dette sprer seg, ettersom det blir viktigere og viktigere å vinne. Jo færre regler og jo mindre muligheter det finnes for å håndheve disse, jo mere vil hensynsløsheten vinne terreng og flere midler anses å være tillatte for å vinne.

Men det å seire i idrett kan også skyldes et ukontrollerbart element; flaks. Dette kan ses tydeligst i typiske lagidretter som for eksempel fotball.

Den europeiske likhetstanken grunner seg til stor del på de negative erfaringene europeere har hatt når hensynsløse krefter har fått fritt spillerom og vi har også sett hvordan flaksen eller slumpetreffet har fått spille fritt. Hvem kunne bestemme at de skulle fødes inn i en fattig bondefamilie eller en rik adelsfamilie?

Amerikanerne har enda ikke innsett at heller ikke deres samfunn er fritt fra slumpetreffets lek med menneskeskjebner og de har enda ikke vært i stand til å gjennomskue myten om den amerikanske drømmen.

Allikevel kan det hende at også europeere kan lære noe av den amerikanske dynamikken. Det finnes positive sider ved det meste, og troen på at vi kan er utvilsomt positiv, om den ikke utarter til brutal hensynsløshet og fører til at vi ser ned på de som ikke kunne.
posted by Unknown at 6:32 p.m.

Monsterguder

Tsunamikatastrofen i Asia fikk mange til å diskutere, ikke hvordan det kunne skje, men hvorfor, og mange fant svaret i at dette var en slags guddommelig straffedom for alle våre synder.

Å anse at livet også har en åndelig dimensjon og ikke bare en fysisk, er vel og bra, for i grunnen er vel de som fornekter en slik, like mye ute og sykler som de som mener at Gud bestemmer alt og at verden ble skapt på seks ukedager som inneholder 24 timer hver. Tanken at det vi kaller den åndelige dimensjonen kun er sideeffekter av kjemiske prosesser, virker som et desperat forsøk på å bortforklare det vi ikke forstår, altså akkurat det samme som de som klynger seg til et cartesiansk verdensbilde som en annen overtro, beskylder den motsatte leiren for. Men la oss glemme all overtro, enten den nå går i den ene eller den andre retningen. Jeg anser at det ikke eksisterer et skarpt skille mellom den åndelige – eller ikke-fysiske – siden ved tilværelsen og den fysiske. Alt griper inn i hverandre og påvirker hverandre gjensidig, men å finne ut hva som påvirker hva først og mest, blir som diskusjonen om høna og egget.

Like ubegripelig som det er å tro at alt skyldes tilfeldigheter og at vi mennesker og hele naturen er et resultat av at alt har blitt kastet rundt hulter til bulter gjennom noen milliarder år, synes meg troen på monsterguder.

Monsterguder? Hva er det? Vel, hva annet kan vi kalle det om vi tror klippefast på at det eksisterer et vesen et eller annet ubestemt sted, i en bortgjemt dimensjon eller i en slags paralell virkelighet og at dette vesenet er utstyrt med fenomenale superkrefter og en utrolig høy intelligens som overgår all forstand. Så langt skulle jeg nesten sagt at alt var vel. Det kan vel godt hende at slikt finnes. Hva vet vi egentlig? Men det som virkelig overgår all forstand er at dette vesenet som altså skal være utrolig høyt utviklet, med en moral og en intelligens som overgår alt vi kan forestille oss, samtidig skal være besatt av en uendelig lavsinnet trang til å herske og herje med oss ynkelige kryp, og gud nåde oss om vi ikke gjør akkurat som dette vesenet sier! Da vanker det tortur og den ene bestialske straffen etter den andre og det er ikke heller snakk om noe så puslete som livstrid, nei, her baler man med evighter! Velger man å ikke tro på slike hevngjerrige, smålige og maktsyke monstre, så skal man bare passe seg. De som tilber disse monstrene skal på den andre siden belønnes rikelig. Med slike guder, hva skal vi da med djevler til?

Er det meningen at dyrkingen av slike monstre skal gjøre oss til bedre mennesker? Det er i så tilfelle fullstendig meningsløst, da man ved å akseptere noe slikt kun forsterker de egoistiske sidene I oss og dette på den mest lavsinnede måte man kan tenke seg. Man sier seg kanskje å synes synd på de av oss som skal straffes for vår ’umonsterlighet’, altså at vi simpelthen nekter å godta et slikt sykt verdensbilde, men hva ligger bak dette ’å synes synd på’? Ikke noe annet enn en sykelig form for egoisme, ganske tynt forkledt til en forkvaklet medfølelse.

Jeg vet ikke om det er vi mennesker som skaper Gud i vårt bilde, men om det finnes et opphav, en skaperkraft, en opprinnelse, så kan det trygt sies at vi omskaper dette eller denne i vårt bilde. Vi drar det hele ned på det nivået vi befinner oss på, krymper våre gudsbilder til vi enten kan være kompiser med dem, eller til vi har skapt oss et monster som skal beskytte oss mot alle de andre i en verden hvor redselen og egoismen regjerer.

Hva i all verden har det med menneskehetens utvikling å gjøre om vi plasserer et tøystykke her eller der eller om vi spiser viss mat I visse perioder eller ikke eller om vi mumler visse ramser til bestemte tider? Hvorfor skal vi straffes om vi ikke følger absurde regler til punkt og prikke? Hvor er det meningen at dette skal bringe oss?

Når alt dette er sagt, kan jeg godt akseptere tanken på at disse reglene har sitt utgangspunkt i realiteter som vi enten har mistet kunnskap om, eller som tilhører et utviklingsnivå vi har passert, sett som en samlet menneskelighet. Det er ikke umulig at det eksisterer en slags lovmessighet på det vi kan kalle det ikke-fysiske planet – i mangel av bedre uttrykk – og at denne lovmessigheten gjør at våre handlinger har visse konsekvenser, konsekvenser som også kan påvirke vår fysiske tilværelse. Om vi ser bort fra alt som er opplest og vedtatt, så synes ikke meg en slik tanke ulogisk i seg selv, selv om vi ikke har noen bevis for at det forholder seg slik. Mangelen på bevis eliminerer imidlertid ikke selve muligheten. Det er altså godt mulig at disse moralske påbudene springer ut fra realiteter som vi ikke har noen kunnskap om lengre og at det eneste vi sitter igjen med er noen regler som har blitt forvrengte, da vi har mistet all kunnskapen om sammenhengene de oppstod i. Denne kunnskapen har vi erstattet med frykt, redsel for mektige monstre som styrer våre liv – og de feigeste av oss kaster oss på kne foran disse i stedet for å riste slike småligheter av seg og bli mennesker.

Som mennesker burde vi holde oss for gode til å selge vår menneskelighet og begynne å dyrke monsterguder i stedet for denne, monsterguder i hvis navn vi er villige til å drepe og torturere våre medmennesker, bare fordi vi har solgt våre sjeler til frykten og redselen.
posted by Unknown at 8:45 p.m.