“Fra hasj til heroin”-myten

Det finnes narkomane som selv tror på myten om at ‘jeg begynte med hasj men så ble det for svakt og jeg gikk over til heroin’. De opptrer kanskje framfor storøyde skoleklasser og spinner videre på mytedannelsen, men den blir ikke mere sann for det.

Logisk sett faller myten sammen ved nærmere betraktelse.
For det første vet man at det virksomme stoffet i cannabis, delta 9 tetrahydrocannabinol eller THC, er så svakt at det vanligvis ikke gir noen rusvirkning ved første gangs bruk, men da det lagres i kroppen inntrer virkningene etter noen gangers bruk. Derfor er det ikke slik at virkningene blir svakere etter hvert som kroppen opparbeider en toleranse, men tvert i mot øker rusvirkningene med tiden. Dette rimer svært lite med påstanden de narkomane fører videre.

Hva er det da som egentlig skjer?

Jeg er nødt til å gå inn på min egen misbrukerbakgrunn for å forklare hvordan jeg har kommet fram til noe man kanskje kan kalle en avvikende teori. Siden 1995 har jeg vært hva jeg kaller en ikke-praktiserende alkoholiker og under min tid som aktiv, misbrukte jeg ikke bare alkohol. Som kanskje de fleste ‘moderne’ misbrukere tok jeg det som kom i min retning, det være seg hasj, speed eller piller. I urbane miljøer og spesielt slike med tilknytning til motkulturelle strømninger og rock, er det naturlig at man får en variert bekjentskapskrets, blant annet også blant forskjellige typer narkomane. Alt dette danner bakgrunn for visse refleksjoner jeg har gjort meg, både når det gjelder mine egne reaksjonersmønstre og andres.

Vi har altså sett at det logisk sett vanskelig kan forholde seg slik myten vil ha det, at hasj blir for svakt etterhvert. Tvert om lagres mere og mere THC i kroppen i løpet av langvarig bruk, hvilket er grunnen til at et ellers svakt narkotisk stoff kan ha visse skadevirkninger. Dette skal jeg imidlertid ikke gå inn på her, bare slå fast at også cannabis naturligvis er et giftstoff, uansett hva man ellers måtte mene om saken.

For igjen å gå videre inn på min egen misbrukerhistorie, så anser jeg at alkoholen kan sies å ha reddet meg unna sprøytene - amfetaminen eller heroinen. Innerst inne hadde jeg den mentale konstitusjonen til en junkie. Dette innebærer blant annet - slik jeg ser det - en viss distansering til sitt indre følelsesliv, noe som oppleves som nødvendig. Den typiske alkoholikeren drukner seg der i mot ofte i sentimentalitet, noe som igjen bare er et emosjonelt surrogat men som tyder på en lengsel etter den ekte varen.
Hasj kom ofte drivende i min retning og jeg tok i mot det som kom, men følte meg aldri “hjemme” i den rusen dette gav meg. Tvert i mot opplevdes den som plagsom og noe jeg aller helst ville komme over så fort som mulig, tvert i mot hva alkoholrus eller rusen fra sentralnervestimulerende midler ga meg. Det var imidlertid aldri slik at hasjrusen ble svakere etter jevnlig bruk, snarere tvert om, så mine egne erfaringer kan sies å støtte min teori.

La oss bevege oss bort fra det personlige og se på det som skjer generelt.
Vi kan grovt sett dele mennesker som misbruker forskjellige rusmidler i to hovedkategorier, alt etter hva de ønsker å oppnå med berusningen.
Den ene er de som foretrekker hallusinogene rusmidler som også cannabis tilhører, så svakt det enn er. Kort sagt kan vi si at disse menneskene føler et behov for å forsterke sine følelser, stemninger, drømmer - alle de mere ugripbare og udefinerbare, vage sidene ved våre indre liv. Hvorvidt hallusinogene midler virkelig forsterker dette indre livet, er det ikke mulig å si noe eksakt om, men de skaper i det minste en illusjon om dette. Mennesker som føler dette behovet, føler seg kanskje ‘døde’ i det indre og en del av dem lever altfor sterkt i abstrakt tankevirksomhet, selv om dette absolutt ikke gjelder alle. Det sier seg selv at man vanskelig kan dele mennesker opp i rene og klare grupperinger og i virkeligheten vil det alltid dreie seg om høyst glidende overganger mellom kategoriene og også om overlappinger.

Men for å holde oss til våre grove sjablonger så er det disse menneskene som godt kan holde seg til sine hasjpiper eller marijuanajoints i år etter år, uten å føle det minste behov for annet. Det måtte eventuelt være en enkelt trip på LSD i ny og ne, eller meskalin eller andre, sterkere hallusinogener og om de ellers ikke er altfor mentalt ubalanserte, vil ikke dette drive dem inn i fordervelse og få dem til å kaste seg ut fra balkonger fra høytliggende leiligheter og lignende. Tvert i mot kan de fortsette å leve sine høyst normale liv og passe sine jobber i fred og ro. Hva man ellers måtte anse om deres mentale helse er en annen sak, men de vil alltid stå som ødeleggende flerrer i den offisielle skremselspropagandaen, den som påstår at det alltid begynner med hasj og alltid vil slutte med overdoser på heroin. Resultatet blir at ingen tror på noe som kommer fra myndighetenes side, med rette eller urette.

Men hvordan kan det ha seg at selv enkelte narkomane kan påstå det samme, at alt begynte med den elendige hasjen som ble for svak etter en stund?

Fordi de tilhører den andre hovedkategorien, den som absolutt ikke ønsker å forsterke sine indre liv, men det absolutt motsatte. Hos disse menneskene ligger det indre åpent og ubeskyttet som et blødende, ja, væskende sår. De har liten eller ingen beskyttende avstand til sine følelser og det som ville være små nålestikk for andre, blir dødelige hugg for dem. Det kan naturligvis også handle om mennesker som har blitt tildelt virkelige, dødelige hugg i sjelelivet, barn som har blitt misbrukt eller mishandlet, fysisk eller mentalt eller begge deler. Uansett årsak ligger det indre der som et verkende sår, en stinkende, råtten byll. Dette er ikke noe de vil forsterke, langt der i fra. De vil ha bedøvelse, de vil bort fra alt som følelser heter. De vil kunne dyrke fram et hardt skall de kan beskytte seg med.

Er det i det hele tatt merkelig at slike mennesker ikke vil like hva hallusinogene midler gjør med dem? Uansett om den forsterkende effekten av følelses- og fornemmelseslivet er ekte eller innbilt, så er innbilningen overbevisende sterk og en uutholdelig plage for den som ønsker bedøvelse.
De overtar myten som alle gjentar rundt dem, ikke fordi den er sann, men ganske enkelt fordi det er enklest å gjenta oppleste sannheter istedet for å søke etter sannheten selv. Det gir dessuten en viss trygghet og er det noe disse menneskene behøver, så er det nettopp trygghet og de omfavner den villig, selv om den bare kan finnes i en felles løgn.

Sannheten er imidlertid ikke at de overgir hasjen fordi den ble for svak, men fordi den aldri var det de søkte. Den forsterket det de ville bedøve.

Det er jo ikke slik at man går og velger sitt narkotikum som om man befant seg i et apotek med selvbetjening. Det finnes ingen klar og ordnet produktinformasjon og man tager hvad man haver og dette er som oftest hasj, da det er det narkotiske stoffet som nest etter alkohol er lettest tilgjengelig. For noen viser det seg å være midt i blinken, mens det for andre er et totalt bomskudd. Disse siste vil søke videre og de vil finne amfetaminer og de vil finne heroin og de vil finne et mylder av medikamenter og de vil finne bedøvelse og frihet fra følelser.

Naturligvis er den friheten like illusorisk som hasjrøykernes nyfunne indre liv.

Hvorfor er dette viktig å vite? For at vi skal kunne gi ungdommer rett produktinformasjon slik at enkelte ikke behøver å gå den unødvendige omveien om hasjen, men i stedet gå direkte til heroinet?

Nei, naturligvis ikke. Det som er viktig å vite noe om, er hvorfor unge mennesker drives mot narkotiske stoffer og det er viktig å vite at det finnes forskjellige grunner til denne driften. Om vi innser dette, kan rette mottiltak settes inn. Hvis ikke, vil vår uvitenhet antagelig bare gjøre vondt verre, da vi er som kirurger som forsøker å gjennomføre en hjerteoperasjon uten å kunne nok om anatomi.

Wilfred Hildonen
20. april 2005
posted by Unknown at 12:06 a.m.