Kvinner er fra Mars og menn er fra...

Hei, vent! Det er noe galt med den titelen, ikke sant? Skulle det ikke være tvert om?

Jeg er ikke så sikker på det. Det er et opplest og vedtatt postulat at vi menn ikke behersker våre følelsesliv vel, mens kvinner derimot er bestevenninner med sine emosjoner. På overflaten virker det å stemme, men er det egentlig så enkelt? Hvorfor er ikke menn kompiser med sine følelser? Feminister antar gjerne at vi i utgangspunktet er like og at de forskjellene som finnes, er kulturelle og sosiologiske. Vi blir matet kjønnsrollene våre med teskjeer fra spedbarnsalderen av.
Dette stemmer sikkert også til en viss grad, men igjen tviler jeg på at det er fullt så enkelt.

Noe man lærer seg når man jobber med humor er at latter skaper en nødvendig distanse til livets mere seriøse sider. Denne distansen behøver vi for å hanskes med livets alle problemer.
Latter i rimelige doser skaper en sunn distanse. Vi får ting på avstand, ser dem fra uventede sider som ofte blir komiske. Ting blir ikke så tunge. De oppleves ikke som overveldende.

Kan det være så at kvinner har en lignende naturlig distanse til sine følelser? At det er denne distansen som gjør at de kan være på vennlig fot med disse?
Menn på den andre siden er kanskje ikke så fremmede for sine følelser slik vi ofte blir opplært til å tro. Kanskje det er slik at følelsene tvert om oppleves som altfor nære, som overveldende, som noe som truer å ta makten fra oss og derfor må vi tvinge dem på avstand?
Dette er noe som kjennetegner den narcissistiske personligheten, etter hva jeg har forstått, mangelen på distanse mellom selvet og følelsene, slik at den minste utfordring av disse oppleves som direkte livstruende, som et angrep på den egne eksistensen. Narcissisten reagerer voldsomt og ofte også voldelig om han eller hun opplever å bli presset følelsesmessig. Man opplever det som å bli presset utfor et indre stup, en avgrunn, og føler derfor et desperat behov for å slå fra seg, skape avstand, skyve det som utfordrer bort.

Hvis den mannlige psyken ligner dette, hjelper det jo ikke at kvinner mener at menn "må åpne seg" for følelsene sine. Tvert om. Det vi må gjøre er å få dem på en naturlig avstand. Slik det er, har vi skapt kunstige avstander til denne siden av oss.

Hvordan vi skal oppnå denne naturlige og sunne avstanden, vet jeg ikke, men det hjelper å forstå hvordan det egentlig forholder seg. Det kan altså godt være mulig at menn er slike som klisjéene vil ha kvinner til å være; skapninger dominert av sine følelser, mens kvinner er fornuftsbaserte vesener som slett ikke står sine følelser spesielt nære. Derfor kan de uten videre boltre seg i dem, ufarlige som de oppleves. De er ikke overveldende og truende men oppleves snarere som et livsoppfriskende krydder.

Slike er ikke menns følelser. De er farlige og mektige.

Er det her mye av årsakene til problemene mellom kvinner og menn ligger; at vi ikke forstår oss selv eller hverandre? Vi kan lett forestille oss hvilke uhyrlige misforståelser som blir resultatet av at kvinner krever noe av menn som de umulig kan oppfylle. Disse kravene er dessuten basert på en manglende forståelse ikke bare av menns psyke, men også kvinnenes eget. Kvinner kjenner ikke følelser som overveldende, farlige og mektige, rett og slett fordi de aldri har hatt dem så nært innpå livet.
posted by Unknown at 4:11 a.m.