Hvorfor abstrakt?

Det er titelen på en bok jeg fant på et loppemarked for mange år siden, men som jeg enda ikke har lest. Allikevel vil jeg forsøke å forklare hvorfor jeg selv har søkt etter det abstrakte i mitt maleri, siden jeg begynte å male i 1982.
Inntil da hadde jeg alltid tegnet, men jeg falt i den fellen så mange faller i uten veiledning fra lærere som vet bedre. Flinkhetens snare kunne den kalles. Jeg kalte den min iskalde lek med døde former.

Hvorfor det?
For å svare, må vi utdype hva som ligger i det "å være flink til å tegne". Som oftest innebærer det en teknisk dyktighet, som ikke er å forakte i seg selv, men skjult i denne dyktigheten ligger en dyp grav som talentet lett kan falle i og langsomt avgå ved døden av kjedsommelighet som en annen Faust som har gjennomskuet alt, men mistet livsgleden.

Som barn vil man naturligvis alltid søke etter å bli flinkere i det man gjør. Så også med tegning og det barnet som skiller seg ut når det gjelder å tegne, er jo det som er flink til å etterligne den fysiske virkeligheten rundt oss. Men alle barn tegner og de tegner med fryd og glede helt til de voksne oppdager det dyktige barnet og fremhever det framfor de andre. Det er heller ikke feil, men samtidig dreper denne rosen av det framstikkende talentet, gleden av å skape hos de andre barna. Men det er ikke det eneste som risikerer å gå tapt. Noe av det mest essensielle ved skapelsesprosessen synes å være gleden og det lekfulle. Dette risikerer det talentfulle, dyktige barnet å miste.

Jeg var et slikt talentfullt barn. Å tegne slik at det lignet kom lekende lett for meg og snart begynte jeg å føle at det kom altfor lett. I de øvre tenårene visste jeg at jeg kunne tegne hva jeg ville slik at det lignet. Ja, hvis jeg virkelig tok meg tid til det, ville jeg kunne kopiere virkeligheten ned i dens minste detalj. Tilsynelatende.

Ettersom årene gikk, begynte denne kopieringen å føles stadig mere meningsløs, fordi samtidig som jeg altså hadde muligheten til å etterligne naturen selv - uten farger, riktignok, da jeg kun jobbet i sort og hvitt og alle gråtoner der i mellom - kunne jeg ved selvsyn konstatere at uansett hvor dyktig en kunstner kunne være, ville selv det minste glimt av ekte, levende natur overstråle all kunst. Om det altså var dette som skulle være kunstens mål. Å etterligne.

Det var på dette stadiet jeg begynte å innse at det jeg holdt på med var en iskald lek med døde former. Streken var perfekt, men det fantes ikke liv. Resultatet var dødt og ethvert barn laget mere spennende og levende kunst enn det jeg presterte. Så maktet jeg da heller ikke å kalle det kunst, i høyden kunstferdigheter.

Som en utvei overgav jeg blyanten og gav meg fargene i vold, for å begynne på nytt med rent bord. Med blanke ark og malerpensler til...

Arbeidet med maleriet foregikk i enkelte intensive perioder, ofte med års pauser i mellom. I løpet av de siste par tiårene har grunnen til dette til dels vært at jeg har jobbet temmelig intenst med illustrasjon og politisk karikatur som etterhvert ble mitt levebrød, men jeg kom alltid tilbake til maleriet og hadde en følelse av at jeg jobbet meg gjennom den moderne kunsthistorien, men det jeg gjorde var nok heller å jobbe meg gjennom det jeg hadde av figurativt i meg. Det var ikke bare så enkelt at jeg kunne beslutte meg for å male abstrakt, ikke om jeg skulle være ærlig. Det kom alltid et slags motiv i mellom.

I den siste perioden som begynte på sensommeren 2005 og varte fram til våren 2006, brøt jeg endelig gjennom etter å ha malt nesten hundre lerreter på de få månedene. Jeg nådde fram til det rent abstrakte, renset for ethvert motiv.

Igjen - hvorfor?

Først gjelder det å forstå det mediet man jobber med. Det er ikke tredimensjonelt, slik våre fysiske omgivelser er; det er todimensjonelt. Det har ikke dybde. Vi som tegner og maler jobber på flater. På platte overflater. Den dybden betrakteren mener seg å kunne se i kunstverket, den stoffligheten og bevegeligheten, alt dette er illusjoner. Illusjonen av dybde skapes først og fremst ved perspektivlinjer. Dette kan igjen fremheves ved hjelp av komposisjonen og ved fargevalg, men dybden er og forblir illusorisk.

Det interessante er å se når sentralperspektivet kom inn i bildet - alle ordspill tatt i betraktning. Som mange vet, skjedde dette under Renessansen. Man kjente til sentralperspektivet også før dette men det ble ikke brukt. Men samtidig med dette kom også den moderne kjøpmannsånd, eller kapitalisme om man vil, og detroniseringen av religionen til fordel for den sekulære vitenskapen. Mennesket begynte å oppdage sine omgivelser og sin evne til å manipulere disse. Det fravristet Gud litt av Hans allmektighet.

Det kan diskuteres hvor stor rolle kunsten spilte i dette paradigmeskiftet men jeg er overbevist om at dens rolle var betydningsfull. De store renessansemalernes bilder påvirket langsomt menneskenes evne til å se og folk begynte å bli seg bevisste sine omgivelser. Man begynte å oppleve fysiske avstander, hjulpet av sentralperspektivet, og der i gjennom begynte tiden å få mere makt. Tid og rom henger nøye sammen og jo mere vi er oss bevisste rommet, desto mere vil vi bli fanger av tiden. Hanegal og solnedgang ble erstattet av mekaniske urverk som tikket opp våre forgjengelige liv til støv.

Vi vil gjerne tro at mennesket ikke har forandret seg nevneverdig gjennom historien, men for å holde fast ved denne troen, må vi lukke øynene for meget. Det burde være en selvfølge at mennesker som ikke lever under vårt tidspress, vil forholde seg til virkeligheten på en annen måte enn vi gjør det. De vil ha andre prioriteringer, andre vurderinger av hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Muligheten for at de mentale forskjellene stikker dypere enn hva vi aner ved første blikk, er så absolutt til stede.

I dag tror jeg at menneskeheten bokstavelig talt ikke ser skogen for bare trær. Vi vandrer til en stor grad sovende gjennom virkeligheten, bedøvet av alle sanseinntrykk og i en forstand ser vi ikke lenger det vi ser. Dybdeperspektivet er blitt en vanesak og vi registrerer ikke lengre objektene slik de virkelig er, hvordan de forholder seg til oss og vi til dem. Så paradoksalt det enn kan virke, så har vi abstrahert virkeligheten slik at den nå er blitt uvirkelig for oss. Derav følger vårt fremmedgjorte forhold til naturen med de katastrofale følger dette har fått og antagelig vil få. Hva som er virkelig for oss, er våre egne begjær som vi ikke en gang er oss bevisste, men som styrer våre liv og handlinger og dermed gjennomsyrer verden. Samtidig er denne verdenen blitt halvt uvirkelig, et flimmer vi beveger oss halvt svimeslåtte igjennom.

Kunsten har blitt redusert til en intellektuell kommentar til alt dette, men en kommentar som ikke gjennomskuer.

Igjen kommer et paradoks. Får å gjenoppdage virkeligheten ad kunstnerisk vei, må vi nå fram til det sant abstrakte. I dette ligger nemlig virkelighetens kjerne.

Folk spør ofte om hva kunstverket skal forestille eller hva det betyr, hva kunstneren vil si med sitt verk. Mitt svar bruker å være: Ingenting. Jeg vil ikke si noe og det forestiller ikke annet enn det det er. Hvis jeg maler transparente strukturer i grønne nyanser, så er det hva det er. Hverken mere eller mindre. Det har ingen historie å fortelle og det er ingen kommentar man skal fortolke på rett måte. Det er hva det er. Hverken mere eller mindre. Jeg maler ikke mine sinnstemninger i en slags sjelelig onani. Jeg forsøker kun å forstå hva farger og former sier.

Så de sier altså noe?

Ja, de gjør det, men språket de taler kan ikke lett oversettes. Vi burde heller lære oss språket. Vårt eget, jordiske har ikke dekkende begrep.

Dette virker naturligvis som oversvømmende svada fra lett forvirrede hjerner, men hvis vi tenker oss om, hva forestiller egentlig naturen? Hva forestiller et tre? En sky? Hva forestiller reflekser i et vannspeil? Hva forestiller en stens overflate? Hva forestiller skyggene om kvelden?

Ja, svaret er det samme som jeg gir: Ingenting. Eller: de forestiller alt og alle ene og alene seg selv. Slik er det også med sann abstrakt kunst. Den forestiller seg selv. Ikke annet. Ikke mindre.

Musikk forestiller egentlig også kun seg selv. Vi kan leke oss med at visse instrumenter skal forestille Peter og andre Ulven, men de som aldri har lest programbladet, kan fortsatt nyte av Peter og Ulvens musikalske harmonier og klanger. De har en ubestridelig verdi i seg selv.

Abstrakt kunst er meditasjonsobjekter. Meditasjoner over virkeligheten.

Det vi kan håpe på er at den som utsettes for påvirkning av slik kunst over lang tid, ganske umerkelig vil gjennomgå en ørliten forandring i sitt syn på virkeligheten. Ingenting dramatisk og omveltende og forandringen vil kanskje gå umerket hen, men den vil ha skjedd. En dråpe har falt og arbeidet med å hule ut stenen har begynt.

Det er ikke sentralperspektivet vi burde bry oss med, men heller evighetsperspektivet.

Når alt dette er sagt, er det naturligvis ikke slik at det abstrakte nødvendigvis er kunstens ultimate form. Snarere er det bare enda et skritt på en uendelig rekke av transformasjoner.
posted by Unknown at 1:25 a.m.

Fremskrittspartiets kode

Det har vært snakk om å finne en løsning på Fremskrittspartiets kode - hva er hemmeligheten bak dets suksess? Løsningen kan finnes i et lite historisk tilbakeblikk, men krever at man våger å kalle en spade for en spade.

Tidlig på 70-tallet jobbet jeg sammen med noen av de første pakistanerne som kom til Norge. Etter en tid fikk jeg også et rom i en bygning de bodde i nede ved Ankertorget. Da dette ble kjent blant de norske på arbeidsplassen, var det ikke måte på advarsler og rasismen stod i fullt flor. Dette hadde jeg merket tidligere også. Borte var de snille nordmennene som "syntes synd på negrene" i USA den gangen de kjempet sin borgerrettskamp på 60-tallet. Vi som kom nordfra visste naturligvis noe om dybden av denne medfølelsen. I dag er det glemt at man så sent som de første årene inn på 70-tallet enda kunne finne annonser i Aftenposten over hybler og leilgheter hvor man kunne lese "Nordlendinger ikke ønskede!" I dag høres det utrolig ut, og er for lengst glemt, men i noen arkiver burde man kunne finne slike eksempler.

Disse rasistiske kommentarene til mine og pakistanernes arbeidskolleger fikk meg til å tenke at det nok finnes en grobunn for en lignende bevegelse som den som kom til makten i Tyskland på 30-tallet. Programmet måtte bare være annerledes og naturligvis måtte man glemme uniformene. Slik jeg så det, forbiså langt de fleste nazismens og fascismens innerste vesen og dets appell til det smålige og hevngjerrige i oss, og i stedet stirret man seg blinde på ytre kjennetegn.

Hva om man endret disse?

Jeg så for meg at for å lykkes måtte en en ny folkeforfører komme i dress og være smilende og omgjengelig, ja, litt av en svigermorsdrøm og sologvårer i en og samme person. Gasskammere, militarisme og konsentrasjonsleire, stormavdelinger og mytologiske symboler måtte man glemme.

Ikke så lenge etter dukket en sukkerfabrikant med et hvitt selgersmil opp og begynte å markedsføre det han misvisende kalte Fremskrittspartiet. Fra første stund beilet han til alle lavere impulser, blandet opp med sedvanlig grinebiteri over den trauste, tause majorieten som ble misforstått og forbigått og forbisett. Oppe i det hele rørte han inn en passende dose aggresjon mot det fremmede og de fremmede. Naturligvis måtte det til en del forakt for intellektuelle og kunstnere. Heksebrygget stod og kokte og boblet og spredde sine forførerske dunster over det ganske land.

Så der er koden. Den er ganske enkel å løse. NSDAP brukte samme kode med stort hell i sin tid - inn til det naturligvis endte med katastrofe. FRP har hittil hatt samme hell med seg og bygger på utbredt dumhet, historieløshet, misunnelse, egoisme, fremmedfrykt, underlegenhetsfølelse, overfladiskhet. You name it.

Problemet er kanskje at dette kan man jo ikke si. Man kan ikke beskylde hundretusener av helt vanlige nordmenn for å falle i den samme fella som millioner helt vanlige tyskere falt i anno dazumal, kan man? Er ikke det det samme som å beskylde dem for å være fordekte nazister og fascister?
Vel, det samme gjaldt for de vanlige tyskerne den gangen. De var hverken verre eller bedre enn den gjengse norske mannen eller kvinnen som gir sin stemme til FRP. Etterpå sa de naturligvis alle sammen at de jo ikke visste. Hadde de bare visst, så...

Det ligger nok ingen konsentrasjonsleire eller gasskammere i fremtiden hos Fremskrittspartiet, selv om de gjerne vil herse og herje med innvandrere og sende dem tilbake til fattigdom og krig og nød. Men det finnes andre saker som kunne lede like rakt inn i katastrofen som NSDAP sin politkk. Jeg tenker på miljøet.

Da ville naturligvis den gjengse, normale, nokså greie nordmannen som stemte FRP si at han jo ikke visste. Hadde han bare visst, så...

Og hvordan var så de pakistanerne i Osterhausgata? Naturligvis var de verdens greieste og hjelpsommeste mennesker, gode naboer og kamerater i ett og alt.

Etiketter: Fremskrittspartiet, Frp, FRPkode, populisme

posted by Unknown at 4:22 p.m.