I følge høyst troverdige vitner, der i blant en sykepleier, skal ambulansepersonalet ha opptrådt på en måte som kun kan tolkes som rasistisk, til tross for at sykehuset de hører under, benektet dette selv om de etterhvert både innrømmet og beklaget det som hadde skjedd og lovet en grundig gjennomgang. Det har også kommet fram at ambulansefolkene påstår at de reagerte på en provoserende handling. Denne viser seg å være at den sårete mannen av afrikansk opprinnelse i omtåket tilstand skal ha reist seg og urinert mot ambulansen og også en av ambulansefolkene.

Deres reaksjon er altså ikke rasistisk. De mener da at de ville reagert slik også om det hadde vært en hvit, velkledd barnefar i trettiårsalderen som i omtåket tilstand med blodet rennende nedover ansiktet, hadde gjort det samme? Hvis det skulle være tilfelle, gjør det bare situasjonen enda verre. Det betyr at vi ser begynnelsen på noe som kan karakteriseres som et pøbelvelde.

Når vi vet at denne Ali etterpå ble liggende i respirator og det i skrivende stund er usikkert hvordan det vil gå med ham, innser vi at en kriminell handling har blitt begått, uansett om den var rasistisk farget eller ikke. Alt tyder på at den var det, selv om det ikke behøver å bety at ambulansefolkene på noen måte er overbeviste og erklærte rasister. De kan tvert i mot være et par helt vanlige og hyggelige mennesker, men det burde ikke være så mye tvil om at handlingene deres i dette tilfellet til en stor del ble styrt av en ubevisst og ureflektert rasisme. Det burde temmelig alvorlige grunner til før en ambulanse kan forlate et menneske som var så alvorlig såret som denne mannen, spesielt når det finnes en sykepleier til stede som opplyser dem om situasjonens alvor. At man blir pisset på er ikke en slik grunn.

Spørsmålet man bør stille seg er hvordan vi har kommet dithen at slikt kan skje? På en del reaksjoner som har kommet fram fra publikum, virker det dessuten som om dette på ingen måte er et fullstendig isolert tilfelle. Tvert om dukker det opp historier hvor andre, også hvite, etniske nordmenn, har blitt utsatt for lignende behandling. Mennesker som er satt til å hjelpe sine medmennesker i nød, har satt seg som dommere over disse og bryskt avvist dem på lignende måte som i det aktuelle tilfellet. 

Samtidig noterer man seg at et populistisk parti får støtte fra nesten en tredjedel av den stemmeberettede befolkningen.

Hva har det med saken å gjøre, er følgende spørsmål. Jeg våger å påstå at det har ganske mye med det hele å gjøre og at råttenheten som ser ut til å bre seg i samfunnet, kommer fra denne sammenhengen. 

Hvordan?

Fordi dette partiet spiller på urene strenger og rører i grumset vann på jakt etter stemmer og makt. De har hele tiden utmerket seg med å nøre opp under den latente rasismen og fremmedfrykten som finnes i brede lag av folket og bruker innvandrere som syndebukker for alt som måtte være skjevt i samfunnet. De utnytter frustrasjonen til de som føler seg små og tråkket på og de utnytter den voksende følelsen av maktesløshet hos alle de som havner på feil side av det stadig dypere og bredere gapet mellom de som har innflytelse og de som ikke har det. Den tause majoriteten, med andre ord. De søker å utnytte alle slike strømninger som befinner seg like under offentlighetens overflate.

Det er ingen tvil om at det virkelig eksisterer en kløft mellom de innflytelsesrike og de som ikke har noe de skal ha sagt. Eliten blir stadig mere elitistisk og fjerner seg stadig mere fra gjennomsnittsmenneskets hverdag. Dette gjelder også de som er satt til å representere de samme menneskene i storting og regjering. Demokratiunderskuddet øker ettersom makthaverne klamrer seg til et demokratisk system som mere og mere stivner i sin egen form istedet for å søke seg mot fornyelse. Folk flest forventes å nøye seg med å la seg drive til valgurnene med jevne mellomrom for der i mellom å holde kjeft og la de folkevalgte skalte og valte som de vil. I tillegg kommer globaliseringen som forskyver makten fra politikere og nasjoner mot multinasjonale forretningskonglomerater. Alt dette øker følelsen av maktesløshet hos stadig flere og frustrasjonen stiger.

Dette danner en frodig grobunn for populister og det som verre er. I stedet for å rette søkelyset mot de virkelig årsakene og problemstillingene, utnytter de de ufordøyde og ubevisste følelsene hos de brede lag og forsterker disse. Hensynsløst og samvittighetsløst peker de ut syndebukker som folk kan la sin frustrasjon gå utover. Ingenting blir naturligvis noe bedre ut av dette og istedet gjør det bare vondt verre. Negative følelser og holdninger som før ble holdt i sjakk av den allmenne samfunnsmoralen kommer nå boblende opp til overflaten og av og til sprekker de og stanken av moralsk forråtnelse brer seg i samfunnet. Ettersom stadig flere sier seg å støtte populistene får disse økende makt og innflytelse og kommer seg til slutt inn i maktens korridorer hvor de søker legitimitet for taskenspilleriet sitt. Denne legitimiteten oppnår de også, i kraft av den oppslutningen de får og dermed blir snusket stuerent. De rasistiske undertonene dempes etterhvert og forsvinner litt etter litt ut av bildet mens det legges stadig mere vekt på "vanlige" saker, men skaden har allerede skjedd . Alle slags kritikkverdige holdninger har fått et godkjennelsens stempel og mange hemninger har blitt rasert. 

Andre partier står tafatte og håper helst at den rå populismen avtar i proporsjon med ansvaret de får ettersom makten øker og dette skjer også til en viss grad. Balansegangen er hårfin da et slikt parti søker støtte med alle midler men etterhvert som de vokser seg store, vil de gå på frierføtter til det etablerte, dog uten å miste sitt populistiske ansikt, for mister de dette,  svikter leirkolossens grunnpillarer og det hele raser i hop. De vil bli tatt på alvor og må dermed tone ned den verste rabulismen og legge hovedvekten på politisk resonnement og søker å avvise anklagene om rasisme etc. Dette bidrar imidlertid også til at de negative understrømmene som stadig finnes blant flere lag av tilhengerne deres, får et anerkjennelsens stempel. På overflaten framtrer de som fornuftige kritikere av samfunnet, mens det syder og bobler av giftige gasser under det polerte ytre.

Slik har alltid populistiske bevegelser operert. De beiler til det smålige i oss og utnytter vår uvilje til å tenke og handle fritt. De utnytter det feige i oss og de appellerer til lynsjemobberen i oss. De søker støtte hos to grupper. Den ene og den største kunne man kalle den lavere middelklassen mens den andre best beskrives som pøbel. Pøbelen har de kun bruk for mens de konsoliderer sin maktposisjon og når de har oppnådd denne, vil de vende seg fra pøbelen for så å konsentrere seg om den langt større gruppen.

Det vi ser i Norge er at de som tidligere tilhørte arbeiderklassen etterhvert føler seg hjemløse da det tradisjonelle arbeidet opphører. Samfunnet er i forandring og mange føler at de har mistet den posisjonen de tok som en selvfølge tidligere. Det er da vi får den paradoksale situasjonen at mange som er blitt tilsidesatt og befinner seg utenfor arbeidslivet og har havnet i trygdesystemet, støtter et parti som snakker foraktelig om trygdemisbrukere. En annen gruppe som støtter populistene, er de som følte seg trygge i den tradisjonelle mannsrollen. Den er i oppløsning og den som ikke har utviklet det menneskelige i seg i motsvarende grad, vil føle seg hjemløs og utrygg. Igjen et godt bytte for folkeforførere.

Dette er noen av grunnene til Fremskrittspartiets suksess. De burde ikke være så vanskelig å få øye på. De følger en gammel og velprøvd oppskrift.

Og resultatet blir deretter.

Det som før var utenkelig kan nå ikke bare tenkes og sies, men man kan også gjøre det - slik som å forlate en omtåket og blødende familiefar i en park midt på lyse dagen, bare fordi han altså urinerte på feil sted.

Mitt første møte mellom de to tilsynelatende motsetningene som følger hverandre som hånd i hånd, fant sted på sekstitallet og var av den banalere sorten. Vi som likte rock, lot håret gro mens countrytilhengerne i høyden kunne akseptere femtitallets ducktails og reaksjonene deres på den nye unisexstilen var på grensen til å være aggressive og voldsomme. Vi ble skjelt ut for å være "jenter" i motsetning til de "ekte mannfolka" de selv var. De hyllet maskulinitet i dens mest primitive form mens vi følte at vi gikk mot de fleste konvensjoner . At mange av oss samtidig skapte nye, er en annen sak.

Snart merket jeg at det var noe som ikke stemte helt med den barske og hardbarkede mannsrollen som disse beundret og forsøkte å leve opp til. Man merket det tydelig i musikken deres; en sterk og søtladen sentimental strøm med jamrende stemmer som hulkende klaget over livets og kjærlighetens bitre svik og hvor uendelig ensomme disse rytterne var og hvor uendelig synd det var på dem. Sentimentaliteten brøt også igjennom når man kom dem innpå livet, av og til under innflytelse av alkohol. I slike situasjoner var grensen mellom sentimentalitet og brutalitet farlig fin og de tårevåte, følelsesladete øyeblikkene fylte av broderlig varme og forsoning, kunne rett som det var overgå i voldsomt håndgemeng, nesten uten forvarsel.

Dette var altså mitt første, enkle møte med dette motsetningsparet. Siden har interessen for dette veket tilbake for mange andre problemstillinger, men den ble liggende i bakgrunnen og gnaget på bevisstheten og forsøkte å påkalle min oppmerksomhet fra tid til annen.

Jeg møtte den i en annen form gjennom min interesse for den delen av historien som førte fram til Det Tredje Rikets oppgang og fall og mine forsøk på å forstå hvordan et slikt politisk og menneskelig mareritt kunne skje. Mange er skeptiske mot generaliseringer, men om man er seg bevisst at disse kun er gyldige når man betrakter noe på avstand, kan de vise oss store linjer og brede penselstrøk som kan hjelpe oss til å forstå helhetsbildet. En slik generalisering er den sentimentaliteten som gjennomsyret mye av den tyske middelklassen i tiden fram mot nazismens maktovertagelse og også under de årene de satt ved makten. Adolf Hitlers kunstneriske arbeider var et uttrykk for denne. Kvinnen ble satt på piedestall og skulle heves over de "skitne", hverdagslige gjøremålene som mannen måtte befenge seg med. Hun og barna lyste opp hjemmets lune arne hvor han kunne hvile seg ut etter sin strabasiøse dag ute i den store, vide og farlige verden der utenfor. Kanskje fantes der dessuten en hund som trofast fulgte sin herre i tykt og tynt. En velordnet, sødmefylt religiøsitet hørte med, mest som et middel til å holde det dyriske og dermed det lovløse i mennesket i streng tukt og age. Kinder, Kirche und Küche - se, det var Kvinnens lodd, hun som var både Mor og Madonna. Og holdt hun seg ikke til dette, så ve henne! Da var hun en Hore!

Det synes å være noe som utmerker sentimentaliteten satt i system; frykt for kvinnen, en frykt som kanskje kan spores til en frykt for selve seksualiteten.

Akkurat det seksuelle var et område den hardbarkede Mannen hadde et problematisk forhold til. På den ene siden sydet han over av en nærmest dyrisk seksualitet hvor kvinner ble sett som objekt han kunne bruke for å tilfredstille sine lyster med for deretter å brutalt kastes til side, til fordel for en nesten homoerotisk kameratslighet menn i mellom. På den andre siden lengtet han etter en kvinne som kunne være som en havn for ham, dit han kunne styre inn og finne ro etter alle uroens år, de årene som hadde gått siden han hadde falt ut av det lune redet og mors kjærlige omsorg. Når han endelig fant den rette, var sirkelen sluttet. Han var hjemme igjen og en kvinnes kjærlige hånd skulle igjen lappe hans klær og stoppe hans strømper med kjærlighet og ømhet i hvert sting.

Langt senere møtte jeg sentimentaliteten igjen hos amerikanerne. Mange av oss har amerikanske slektninger eller Internettvenner som rundt de store høytidene flommer over av sentimentalitet og som da ad elektronisk vei sender søtladne vandrehistorier jorda rundt, til alle som de har i sine kontaktlister. 

Det var mye på grunn av disse mine amerikanske kontakter, at jeg til slutt begynte å forsøke å forstå denne sammenhengen som jeg lenge hadde ant, men nå så stadig tydeligere. De samme menneskene som gasset seg i sliskete søtsuppehistorier uten særlig rot i virkeligheten, kunne snart vise fram en aggressiv side. De forsvarte våpenbruk og hevn i primitive former mens de samtidig påstod at jeg ville elske Amerika om jeg bare kom dit. Folk brydde seg om hverandre og tok vare på hverandre, påstod de. Mitt bilde av USA var feil, og var nok bygget på filmer fulle av storbymareritt og Miami Vices, men lite visste de at mitt amerikanske mareritt så noe annerledes ut, ja, at det vokste fram nettopp av den amerikanske småbyidyllen de mente jeg ville komme til å elske.

Denne idyllen er ikonisk i all sin forføreriske og besnærende enkelhet og naivitet. Det amerikanske Smallville er uskyldsrent og pasteurisert og klinisk renset for forstyrrende element. Hvis de allikevel skulle finnes i form av for eksempel den slemme gutten og de ondskapsulle voksne, så er de som oftest kun elementer som kan brukes til å fremheve et eller annet moralsk tema eller drama, hvor det gode alltid går triumferende av med seieren, mens byboerne faller hverandre om halsen med fuktige øyne og varme smil. En lettelsens latter skyller gjennom gatene. Se, alt var jo bare en vond drøm og nå vender vi tilbake til det sedvanlige livet igjen. Alt er som før og ingenting rokkes ved. Det er evig femtitall og det er evig søndags ettermiddag i en evig juni, like før den fjerde juli.

Også her kjenner alle sin plass og de gode kvinnene er gode mødre og står ved sine menn i tykt og tynt. Mennene er som store barn som kan gjøre dumme saker men som alltid kommer på bedre tanker og blir de store, gode guttene de alltid vil være, med et par unntak for de vise, eldre mennene i sentrale posisjoner som er som kommunale fedre for alle. Alle er på fornavn med alle og tonen er hjertelig og jovial.

Det er når jeg forestiller meg et slikt Smallville at jeg aner uhyggen og ondskapen som ligger latent og lurer i de velstelte prydbuskene. Hvert øyeblikk kan volden og brutaliteten bryte løs og de hyggelige, bredt smilende og ryggdunkende, gudsfryktige menneskene vil forvandle seg til en hatsk lynsjemobb med blodige hender.

Hva bunner denne følelsen i? Har den noen rot i virkeligheten?

Forsøk å utfordre en gjennomsnittsamerikaners tro på den uskyldig, rene småbyidyllen i hans eller hennes hjerte, en idyll som kan anta ulike former og skikkelser, så vil ofte en uventet, hissig aggressivitet bryte den jovialt smilende fasaden.  Gjennomsnittsamerikaneren vil kaste seg ned i en imaginær skyttergrav og fyre løs mot deg med alt hva han eller hun har av mere eller mindre uholdbare argumenter i et innbitt forsvar mot det som oppfattes som et urettferdig angrep på grunnvollene i deres liv. 

Amerikanerne har mange myter som de anser for å være urørbare, ja, nærmest hellige, slik som for eksempel mennene som skrev grunnloven, med George Washington i spissen. Grunnloven i seg selv er et annet eksempel på det som gjennom historiens forløp har blitt opphøyd til myte og blitt hevet over kritikk og dermed satt i en evig, uforanderlig stasis.

Akkurat dette kan tjene som eksempler på hva sentimentalitet egentlig er og hvorfor den så ofte bare er en tynn hinne over en latent brutalitet. 

Når vi forenkler virkeligheten og omskaper dens kompleksitet og iboende kaoskrefter som alltid truer med å kullkaste enhver ordning, til noe ytterst forenklet hvor alle konflikter er slettet ut, skaper vi en falsk idyll. Denne idyllen blir til et slør som vi søker å skjule virkeligheten med, den virkeligheten som er rundt oss men ikke minst den som vi aner i våre indre. Ved å gjemme våre hoder i idyllens tryllesand, forsøker vi å blunde for vår problemfylte omverden og de dype avgrunnene og krasse kontrastene som finnes inne i oss. 

Cowboyvennene fra min ungdom tilbad et forenklet og endimensjonelt mannsideal som ikke hadde noen rot i virkeligheten. De satte kvinnen på piedestall eller dømte henne ut som hore i et desperat forsøk på å skyve både seksualitet og følelser fra seg, forvise begge til en plass hvor de enkelt kunne kategoriseres og hanskes med, i form av den gode moren og hustruen, den aseksuelle engelen som stoppet mannens slitte strømper, og i form av den skitne horen hos hvem han kunne tømme sitt skitne seksuelle begjær, omtrent på samme måte som han gjore sitt fornødne på do. En skitten, men nødvendig affære.

Å skulle måtte innse at kvinner er like sammensatte mennesker som han selv, ble for overmektig. Enda verre var det om han også skulle forsøke å hanskes med det kvinnelige i seg selv. At horen og madonnaen skulle være en og samme kvinne, var perverst. At han skulle kunne finne dem i seg selv, var sykt.

Den samme forenklingen og lengselen etter å skjule virkeligheten bak en forenklet, idyllisk fasade for å kunne blunde for den samme, alltid brysomme virkeligheten, finner vi hos mellomkrigstidens tyske middelklasse og hos dagens gjennomsnittsamerikanere. De første så en omverden som truet alt som var trygt og kjent og tyskt. Den siste ser seg selv som i bunnen god mens verden rundt er fylt av onde mennesker som søker å ødelegge det gode, amerikanske livet. Alt blir til en kamp hvor det gode står mot det onde og dette prosjiseres på verden utenfor - med katastrofale følger. 

Det er denne forenklingen og fornektelsen av den komplekse, problemfylte virkeligheten både utenfor oss og inne i oss selv, som er sentimentalitetens sanne vesen. Det er denne bedragerske løgnaktigheten som er grunnpillarene i det sentimentale.

Frykten for det som vi allikevel føler ligger og lurer under den uskyldsrene, søtladne overflaten, er kilden til aggresjonene som bygges opp i dem som lever i det sentimentale. Disse aggresjonene bryter igjen fram i form av rå brutalitet. Hvis noen våger å pirke ved denne overflaten og slik risikerer å rive opp sløret foran den sentimentales øyne, vil denne reagere ut i fra en ubevisst frykt og uhemmet redsel og angripe den formastelige med alle midler som står til buds. De mere siviliserte vil gi dette verbale uttrykk, men også hos dem føler man tydelig en aggressiv og rå brutalitet i argumentene, noe som bunner i den samme frykten som kan få den mindre siviliserte til å slå om seg i blindt raseri, frykten for at man skal presse dem utfor et imaginært stup, ut av den trygge livsløgnen og ut i det frådende havet av ubønnhørlig, nådeløst liv. 

At jeg ofte har brukt menn som eksempel, bør imidlertid ikke få oss til å narre oss selv med at dette kun er et mannlig fenomen. Kvinner såvel som menn kan søke tilflukt i sentimentalitetens livsløgn og gjør det.

Problemet ligger ikke i at vi er enten menn eller kvinner, men snarere at vi er for lite mennesker. Det menneskelige i oss er kun en mulighet som vi må gripe fatt i for å utvikle denne. Å være enten mann eller kvinne er det enkleste av alt. 

Å bli menneske er utfordringen.