Markedets hellige kuer i et sosialdemokratisk paradis

Etter noen måneder i Norge virker det på meg som om landet har blitt en hybrid mellom et markedskapitalistisk samfunn og et sosialdemokratisk velferdssamfunn, med det noe traurige resultatet at det ikke duger som noen av delene. Både skatter og egenandeler er høye og folk famler seg fram mellom stolene de falt ned fra.
Sammenlignet med andre europeiske land, har egentlig ikke Norge så mye å skryte av lenger, hverken når det gjelder sosiale velferdsgoder og pålitelig effektivitet. Hva skyldes dette?

Jeg er overbevist om at vi ser resultatet av et par borgerlige regjeringers iherdige men kanskje ikke altfor vågale forsøk på å føre sine hellige kuer inn på de sosialdemokratiske beitemarker og ettersom også sosialdemokratiet søker etter en tredje vei, faller også de for fristelsen til en liten vals rundt gyldne kalver. Kort sagt har man erstattet marxistiske dogmer med markedsliberalistiske dogmer.
Hvis man skjærer det ned til det skrinne beinet, står vi egentlig ikke igjen med mere enn dette; om vi gir aksjeeierne alt, vil alt bli bra på magisk vis. Man har en kullsviertro på at dette skal skape en slags velvillig dynamikk som skal spre rikdommene utover det ganske land. For at dette skal skje må staten holdes i sjakk og fratas mye av sin makt. Så lite som mulig må tillates å forstyrre denne hellige dynamismen, denne stimulering av en god og gavmild egoisme. Dette er hva barnet ser når den nye keiseren paraderer forbi i sin innbilte skrud.

Man våget naturligvis ikke å gå altfor radikalt til verks av frykt for folks reaksjoner, så det hele endte med denne merkelige hybriden som er hverken velferdsstat eller skatteparadis men noe lunkent midt i mellom. Det styrtrike landet som ikke har råd til å vedlikeholde sykehus og bygge bedre veier. Dette fordi det visstnok skal være inflasjonsdrivende å satse for mye på det offentlige. Hvis man der i mot setter det offentlige ut på anbud og lar private entrepenører ta hand om det hele, så vil pengen klinge i aksjeeiernes skattekister og vi kommer ut av den sosiale skjærsilden. Paradisets porter ligger vidåpne foran oss.

De nye dogmene er naturligvis like farlige som de gamle i sin rettroende enøydhet. Dynamikken det snakkes om, passer inn i enkelte områder av samfunnslivet men er helt uegnet på andre. Det blir like mye feil som den marxistiske modellen hvor rasjonalitet og samfunn skal utrydde det irrasjonelle og det individuelle. Det later til å være mennesket overmektig å innse at livet er både-og og ikke enten-eller.

Det er utrolig naivt å innbille seg at stimulering av egoistiske krefter skal fremme det altruistiske. Vi snakker om to diametrale motsetninger, om ild og vann. Det ene kan balansere det andre, men ild kan ikke komme ut av vann og vann frembringes heller ikke av ild.
posted by Unknown at 4:42 a.m.