Nylig kom jeg over fenomenet Sand, en norsk familie som produserer pompøs, kitschbetonet kunst som en del kritikere ikke anser er kunst i det hele tatt, men kun en lukrativ forretningsvirksomhet på det kreative feltet. Det må så være men det virker som familiemedlemmene selv oppriktig tror at det de holder på med er kunst. 

Et forsøk til definisjon av hva som er kunst og hva som ikke er det, er antagelig dømt til å mislykkes. Det beste er antagelig å ty til det samme som språkforskere gjør når det gjelder hva som er språk og hva som ganske enkelt er en dialekt av et språk; man lar folkegruppen som taler det avgjøre. Hvis de anser at det de taler er et språk, så er det det. 

Dermed må det Sandmennene produsere være kunst såfremt de virkelig er overbevist om at det er det. 

Spørsmålet er om det ikke igjen er et av uttrykkene for en av menneskehetens evindelige pendelsvingninger. Uttalelser fra Vebjørn og Aune Sand samt kvinnen i deres krets, Marianne Aulie, kan tyde på at vi her har å gjøre med en slags nyromantikere. Dagens kunst er kjønnsløs, mener de, den mangler kraft og djervhet. Store fakter og store ord uttalt i dypeste alvor og kanskje med dirrende stemmer. Det blir lett patetisk, et ord som stammer fra det greske patos som betyr lidelse, med følelse, noe som etterhvert har fått betydningen svulstig, høyttravende og pompøst, kanskje med rette. Men under svulstigheten ligger det kanskje en oppriktig følelse som vi burde ta på alvor.

Kan man ta de på alvor? Ja, det burde man i like høy grad som man tar romantikkens motsatte ytring på alvor - realismen. Her tenker jeg ikke på begrepet i betydning å male realistisk, altså skape naturtro etterligninger av virkeligheten rundt oss, men snarere på måten vi forholder oss til den samme virkeligheten på. 

Romantikerne ønsker å oppløse seg selv i et ekstatisk favntak med virkeligheten, for om mulig å bryte gjennom til en mere intens og sannere eller "høyere" opplevelse av denne, mens realistene søker å opprette en nøktern avstand til virkeligheten, slik at man kan betrakte den om mulig fordomsfritt og på den måten forsøke å forstå den. En holdning som er beslektet med vitenskap. Den romantiske holdningen er mere i slekt med religiøs mystikk og magi.

Vi finner lignende motsetninger innenfor andre områder. De kom til uttrykk gjennom 60-tallets studentrevolusjonære på den ene siden og virkelighetsfjerne blomsterbarn på den andre. Vi finner dem igjen i den amerikanske striden mellom darwinister og tilhengere av såkalt intelligent design, altså at alt er skapt etter Guds plan. Via vitenskap og religion kommer ytterlighetene igjen til uttrykk.

Jeg ble berørt av disse motsetningene under min ungdoms og ynglingetid på 60- og 70-tallet. Man møtte hele tiden grupper som ville dra deg enn i den ene retningen, så i den andre, og alle var de like helfrelste og hellig overbeviste om at de og bare de hadde innsett sannheten, enten den nå innebar at man måtte finne sitt mantra og mumle aooooom med korslagte ben eller at man måtte lese nøye gjennom Maos lille røde og gå i takt på klassekampens grunn. Intet av dette fristet og jeg falt mellom alle stolene og ble en av de mange ensomme ulvene som av og til støtte på hverandre gjennom tilværelsen og som gjenkjente hverandre på grunn av utenforskapets usynlige kainsmerke.

Men dette utenforskapet førte også til at jeg begynte å innse det absurde i disse motsetningene. Det begynte å bli klart at det umulig kunne forholde seg slik de rettroende forestilte seg, at de og de alene hadde rett og alle andre feil. Tvert i mot begynte jeg å innta den kjetterske holdningen at der fantes mange muligheter for at alle parter kunne ha noe rett og noe feil, men at det uansett ville bli feil dersom man ensidig tviholdt på det som man trodde var rett og lukket øynene for det som så åpenbart var feil.

Når jeg leser om hva de enkelte Sandmennene tenker og tror på, synes jeg at deres meninger ligger farlig nær mine egne og jeg må spørre meg om jeg tilhører samme menighet. Jeg tror imidlertid ikke det, da de nettopp tilhører en slik gruppe som er fullt og fast overbevist om at de og de alene har rett og de andre - i dette tilfellet realistene som innbefatter stort sett det ganske norske åndsliv, kanskje med unntak for Nerdrum og hans kloner - har feil.

Jeg anser på linje med romantikerne at mye i den moderne kunsten forfeiler sitt mål, å skape noe som betyr noe utover det å kommentere hendelser og problemstillinger i samtiden, på en mere eller mindre finurlig måte.

Et eksempel; på Kiasma, muséet for samtidskunst i Helsingfors, så jeg en gang en mobil skulptur som bestod av to rader mindre grantrær montert på skinner. Dette var anrettet slik at trærne reiste seg og la seg ned igjen. Og hva betød så dette? Jo, det var en kommentar til ødeleggelsen av skog og natur.

Jaha. Morsomt. Gjesp.

Så langt er jeg enig med disse romantikerne. Men betyr det at jeg vender den moderne kunsten ryggen og kaster meg over en antatt gylden fortid da alt var så mye bedre? Nei. Anser jeg at kunsten må bli mere kjønnslig og at det som skal til er svulstige ord uttalt med dirrende underleppe og enda større fakter? Nei.

Jeg mener at vi må trenge dypere inn i virkeligheten. Vi må begynne å se under overflaten. Men dette kan vi ikke gjøre via å utslokke vår bevissthet. Følger vi den veien irrer vi oss bare bort og finner hverken ut eller inn.

Vi må begynne å innse at motsetningene er bare tilsynelatende, at det er vi som skaper dem ved å gi oss hen til dem. Vi må søke etter å oppheve paradoksene og dette gjøres kanskje best ved å akseptere dem slik de er og la dem bero.

Romantikerne må innse at intensitet ikke nødvendigvis er synonymt med kjønnslighet. Realistene burde kanskje føle litt mere og ikke redusere kunsten til en lek med begreper. Romantikerne ville kanskje ha godt av litt distanse, først og fremst til seg selv. Realistene kunne kanskje tjene på å bli mere kroppslige og ikke være så mye hjerne.